Scorch Trio – Brennmerket av jazz

At to av disse er norske er ingen tilfeldighet. Den nyere jazzen her til lands har lenge vært av internasjonalt kaliber og svekkes heller ikke av denne utgivelsen.

Lyden av gamle vinylplater kunne sjelden kalles ensartet. Den rislete knitringen av rillene kaller frem godminner for de fleste som noensinne har hatt vinyl mellom hendene. Denne litt sære gleden falt litt ut av fokus når digitalismens renhet og produksjonsverdier kom inn i bildet med CDen. Men med selskaper som Rune Grammofon kommer denne unikheten tilbake for fullt – nå først og fremst med plater som suger tak i lytteren og drar ørene inn i høyttalerne.

Undertegnede har en stund hatt gleden av å legge blikket på disse utgivelsene. For det er ikke bare ørene som får snop når Rune Grammofon utgir plater. Kim Hiorthøy har en nærmest legendarisk stil som kunstner og gir utgivelsene til selskapet en klar visuell profil som er en fryd for øyet. Noe som sannsynligvis også har bidratt til selskapets klare profil i utlandet.

Men det er likevel kjernen bak lyden som drar den tyngste kjerra ut av stereoanlegget. Denne gangen er det den finsk/norske trioen Raoul Björkenheim / Ingebrigt Håker Flaten / Paal Nilssen-Love som legger hverdagsbildet som grunnlag for sine lydmalerier. Med et sound som ikke lar seg kategorisere lett høres det ut som om de nesten prøver å legge lyd til et nordisk bilde; tåkete myrlandskap og neonlys fra kjølige butikkvinduer i metropolen avlaster hverandre.

Raoul Björkenheim legger et detaljert strengarbeide på den kaotiske rytmeveggen fra Håker Flaten og Nilssen-Love og man kan nesten se for seg at de med Scorch Trio bosetter seg i en musikalsk villmark med Tore Elgarøy som nærmeste nabo. Noe som i og for seg er helt greit siden Elgarøy for en tid tilbake utga The Sound Of The Sun på samme selskap. Man sporer klare stier med tema i denne sausen av lyd trioen maner frem, men det er sammensuriumet mellom disse linjene som skaper det unike med bandet. Der de opererer på flere nivå samtidig, men som de likevel får til å henge i hop på en forståelig måte, hør bare på klimakset i Taajus som et av disse øyeblikkene.

Björkenheim / Håker Flaten / Nilssen-Love er nok et spennende bekjentskap i en stadig rikere jazzjungel her hjemme. Det formelig strømmer over av talenter og ikke kun instrumentalister; det er visjonærene som nesten er i overtall for tiden. Det er et spennende faktum for norsk jazz.