Code: Distance – Bråkepop til modning

Mekket sammen av fire talentfulle gutter som tidlig har funnet sitt lille særpreg, er håndverket på de fem låtene som er representert her, solid nok. Truls Heggeros tynne stemme er egenartet nok, og de freske frasparkene i både komp og gitarvreng holder godt nok til at man får fot. Det trøkker ordentlig når Lukestar trår hardt på pedalen.

Men særpreg og instrumentell utføring er i seg selv ikke nok. Låtene må også være på plass. Det er fristende å si at disse fem sporene er skikkelig bra, men skurringen i bakhodet avtar aldri helt. For ja; Lukestars melodier og låtkonstruering sitter godt i hodet, men følelsen av at de gjerne kunne ha satset enda litt hardere, henger igjen. Det har seg nemlig slik at selv når bandet klemmer ordentlig til, så virker det som om noe av energien uteblir. Det klassiske ferskis-kjennetegnet gjør seg gjeldende, blant annet ved at bandet virker å føle seg litt fremmedgjorte i studio. Det lille ekstra som kunne ha gjort dette til en enda bedre innspilling, kommer aldri helt til overflaten.

I likhet med et sammenlignbart norsk og ungt band, Thrush, så er drivet der, og viljen likeså, men det hele hangler litt. Det blir for snilt. Men Lukestar vil tross dette sikkert smake veldig godt for de aller fleste tilhengere av catchy bråkepop. Jeg er ikke et sekund i tvil om at bandet, med den rette oppfølging, for alvor vil kunne gjøre seg gjeldende på den norske musikkscenen med tiden. Gi dem et år, og de er sannsynligvis på plass!