Popface, I love you
Hadde det vært rettferdighet i verden, ville Boyzone aldri ha eksistert og de som herjet listene ville istedet vært band som Stavangers store sønner: Popface. Det er skummelt å utrope noe som perfekt, men bandet kommer farlig nært med det fornuftsstridig gode tredjealbumet Michele, I Love You.
Albumet har blitt utsatt og utsatt, for så å bli utsatt litt til. Men tidligere i vinter fikk endelig gutta forløst plata – som egentlig skulle ha kommet i fjor sommer. Men det har vært verdt ventingen. Ja, den nydelige Birthday, som drar i gang ballet, er alene verdt tiden på pinebenken. Med sine syv minutter er den typisk for Popface; en episk og vakker låt som du ønsker aldri vil ta slutt.
Frode Johannessens Robert Smith-lignende stemme og lekre gitar, Michael Vinces utenomjordiske varme bass, og ikke minst Gaute Johannesens heftige trommer, smeltes sammen i en symbiose som ikke ligner grisen. I det hele tatt er det generelle lydbildet og produksjonen på Michele, I Love You pulserende deilig og bløt. Det føles som å flyte på skyer i indierock-himmelen. Dit vi snille rockelskende mennesker en gang havner når vi har brent av nok hundretusener på plater, konserter og øl…
Undertegnede sitter her og hører på plata for sikkert femogtyvende gang på ei uke(!), og fryser fortsatt på ryggen av platas fineste låt; instrumentalen Always Have To Be There. Det er et mysterium for meg at det er mulig å levere så henrivende og tilgjengelig musikk, uten at det kan kalles kommersielt på noe som helst vis. Loosing You har igjen sjansen til å bli årets sommerlåt, slik den kunne ha blitt det i fjor med sin tilstedeværelse på Calling Back / Falling Back-EPen. Noen i Petre må kjenne sin besøkelsestid! For å si det kort: Ingen av de elleve låtene kan kalles overflødige. Hver enkelt av dem er nytelse i seg selv. Og her i gården nytes det!
Popface kan sikkert sammenlignes med det ene eller andre bandet. My Bloody Valentine og Dinosaur Jr nevnes, men først og fremst befinner rogalendingene seg sin egen lille klasse – nesten helt for seg selv. I det ene øyeblikket bråkete, i det neste vakrere enn sommerkvelder med solgangsbris og ferie. Og de får det til å høres så fordømt enkelt ut. Men det er det selvfølgelig ikke. Nettopp der ligger hemmeligheten til de virkelig gode låtene. Samtidig høres det unektelig smart ut. Og poetisk.
Hovedgrunner til at Michele, I Love You er så bra: For det første består bandet av tre briljante musikere som tilfører bandet hvert sitt unike preg. For det andre, har de utviklet seg til å bli svært så habile låtsnekkere. Og for det tredje, høres dette bandet veldig bra ut. At Popface har produsert herligheten selv, viser bare hvor dyktige de er og hvor fokusert bandet er på det de holder på med.
Er sikker på at denne plata blir stående igjen som en av de beste norske dette året. Så la oss nå inderlig håpe at både det norske og det internasjonale publikummet vil få ørene opp for denne perlen av et band. Det anbefales at du får med deg bandet og kollegene på Trust Me Records, når de nå i begynnelsen av mai drar ut på en miniturne. For Popface, de lager popmusikk slik pop bør høres ut.
