Degradation Trip – Et depressivt gjensyn med Cantrell

For vel en måned siden ble Lane Staley funnet død etter en overdose i sitt hjem i Seattle. Staley taklet ikke suksessen til Seattle-bandet, og bukket til slutt under for årevis med heroinmisbruk Man kan sette spørsmålstegn ved timingen på dette albumet, men samtidig passer det bra å få servert en ny depresjonspakke fra en av nittitallets beste låtskrivere.

Jerry Cantrell er ikke til å kjenne igjen fra solodebuten Boggy Depot (1998) som til tider var en humoristisk opplevelse. For en tid tilbake fant han ut at han skulle låse seg inne i leiligheten sin og skrive så mange sanger som mulig. Det resulterte i 28 låter, hvorav halvparten presenteres på Degradation Trip og den resterende halvparten kommer på et nytt album allerede neste år.

Etter denne anmelders ydmyke mening er dette det beste mannen har laget siden Alice In Chains’ gjennombruddsalbum Dirt. På Degradation Trip er vi tilbake i Cantrells depressive univers, der det meste er trist og jævlig. Albumet kan virke vanskelig tilgjengelig ved første gjennomlytting, men etter tre-fire gjennomganger er det ingen tvil om hvorfor Alice In Chains ble så store som de faktisk ble.

Som vanlig er det haugevis med referanser til dop i Cantrells tekster. «Locked on / What’s the deal? / Faded rockstar push and needles / You don’t know / Well it’s all right / You do your thing / I’ll live my life» synger han med tilsynelatende referanse til bestevennen Staley. Og gjennom strofene «Generation turned a chemical tribe / Don’t really care if we live or die» snakker sitt tydelige språk.

Men også musikalsk sett holder dette mål. Hør bare på singelen Anger Rising og She Was My Girl, så er det ikke så vanskelig å forstå hva det går i. Fjorten låter med et gjennomsnitt på rundt fem minutter hver er kanskje i meste laget, men med unntak av etpar låter er dette bunnsolid håndverk i beste Alice In Chains-ånd.

Degradation Trip er egentlig en perfekt høstplate, men den duger garantert til å få humøret på bånn også i sommervarmen. Neste år kommer som sagt oppfølgeren og det blir spennende å se om neste dose deppepoesi holder like høyt nivå.