() – Et ubeskrivelig kunstnerisk verk

Islendingene symboliserer i stedet det hele med parantestegn, og lar resten av tolkningen bli opp til den observative lytteren, som attpåtil må forholde seg til tekster utelukkende fremført på deres oppdiktede språk, hopelandish.

For () er tvers igjennom et rent kunstnerisk verk. Alt fra et uvanlig lite informativt, men desto mer gjennomført coverdesign, til musikalsk innhold skiller seg ut fra det meste vi har vært borti før. Inkludert tidligere plater fra Sigur Ròs, deriblant deres flotte internasjonale debut fra to år tilbake, Ágætis Byrjun (som opprinnelig ble sluppet på Island som gruppens andre album i 1999).

Denne gangen tar de den altså helt ut, og gjør akkurat hva de vil med musikken sin. Og etter den massive ærbødige responsen de har bygget seg opp fra begge siden av atlanteren siden sist, så befinner de seg i en unik posisjon som lar dem gjøre dette. Pretensiøst og usikkert som pokker i grunnen, men gutta kommer seg i mål med både æren og berømmelsen i behold. Og vel så det!

() er nemlig et særdeles spennende og gripende verk som ulikt alt annet jeg har hørt i år gir meg som lytter en totalopplevelse jeg knapt har opplevd maken til. Det setter følelsene i sving, og resultatet gjør så godt for kroppen at man nesten får lyst til å gråte. Ren terapi, med andre ord.

Etter å ha lagt fra meg det lekre coveret som, på sin side er verdig en egen installasjon på peishyllen, er det først og fremst musikken som i denne omtalen skal bedømmes. Og Sigur Ròs’ musikalske drømmelandskap kommer faktisk enda tydeligere frem på denne plata enn hva den gjorde på forgjengeren. () har for å si det på en annen måte mer substans, og virker på mange måter mer gjennomtenkt enn Ágætis Byrjun var. Ikke at dét albumet var en svak utgivelse, for også denne gjorde et solid inntrykk. Men opplevelsen av gruppas nye album føles sterkere og mer tilstedeværende – på en mer koordinert måte. () tar bringer lytteren med seg inn i en helt annen dimensjon, og gir vedkommende følelsen av å være med på en reise langt inn i Sigur Ròs indre sfære på en måte jeg nesten ikke trodde var mulig å få til utelukkende gjennom hørselssansene.

På toppen av instrumenteringen, som ikke nødvendigvis må karakteriseres som verdens syvende underverk da tilsvarende ting har vært praktisert før (blant annet av Pink Floyd), kommer Jonsi Thor Birgitssons vokal og krydrer det hele på et vis som gir albumet en helt unik smakstilsetning. Og om noe skiller seg spesielt ut på (), kan avslutningssporet trekkes frem etter som et stadig mer suggererende og spennende trommebeat bygger opp spenningen. Følelsen av at framdriften som har vært tilstede gjennom hele plata, oppnår endelig sitt klimaks.

Det hele er egentlig fullstendig ubeskrivelig, spesielt med tanke på hvor vanskelig Sigur Ròs har gjort det for oss anmeldere denne gangen. Men i et forsøk på å beskrive (), kan jeg oppsummere med å si at noe så vakkert, så tiltalende og så unikt som dette er svært sjelden kost. Så sjelden at det bare er å gi seg ende over og takke disse eminente musikerne fra sagaøya for å gi oss tilbake troen på at det fremdeles er mulig å komme opp med et musikalsk uttrykk som ikke føles som en kopi av noe som er gjort før.