Memoirs – Et sterkt bevis fra gamle helter

Siden 1992 har The Third And The Mortal vært en melankolsk og elektrisk perle i gråsonen mellom by og skog. Undertegnede har alltid assosiert bandet med både storbyvegger og myrtåke. Med Memoirs blir noe av skogen borte, og det hele overtas i større grad av de mørkt elektroniske lystimene som dominerer vår hverdag. Med en bredere variasjon i instrumenteringen enn tidligere, er det på denne platen til tider et mektig lydbilde lytteren blir dratt med inn i.

Med pausene mellom drivende vegger av instrumenter, finner man også mer stille snutter som bidrar til å gi plata et fint snitt av fleksibilitet.

Måten Zeppoliner tones ut på – med en repetetiv håndvending av trommene – er nærmest genial. Stemmene veksler mellom det vakre feminine til det mørke og maskuline. Samlet trekker dette nok opp en del tråder til bandets referanser innen klassisk elektronika såvel som mer rock av det elektriske slaget. Assosiasjoner til navn som Laibach, Swans og et svart Third Eye Foundation, klarer undertegnede nesten ikke unngå å sette opp i samme stemning som The Third And The Mortal denne gangen.

Rytmen ruller, og svinger frem og tilbake mellom høyttalerne. Ut av stereoanlegget kommer et album som på én og samme tid både virker sløyt og mørkt; en vridd form for gotisk trip hop som nok kan interessere en del av våre lesere. En låt som Reflections trekker også opp de samme trådene mot grenselandet mellom elektronika og rock som et lekent Trans Am eksempelvis kunne gjort.

Riktignok fungerer ikke alt like godt her. Noe av vokalen virker litt for distansert i forhold til resten av innholdet. Men sluttresultatet har likevel blitt snedig i formen, noe som både virker lekent og trist på en og samme tid. Men måten rytmen drives frem av instrumentalpartiene på Thin Dark Line er på sin side nesten like genial som, og i klasse med mye av det bedre fra de mørkeste partiene av Massive Attack-produksjoner.

Memoirs har ikke blitt et likskue fra veteraner som har mistet gnisten. Snarere står dette albumet som et merke på et band som igjen har funnet tilbake til nerven, og begir seg ut på en musikalsk ferd på riktig måte. The Third And The Mortal viser seg fra en veldig livskraftig side, og det er forhåpentligvis enda en god stund til dette bandet kommer med sine memoarer.