Lambretta – I want my MTV
De har gått fra pop til røffere og MTV-vennlig gitarrock. Dette er verken gjespende kjedelig eller fortvilende dårlig, men vi har liksom hørt det før.
Lambretta spiller en delvis frenetisk råkkenråll med 20 selvsikre år gamle Linda Sundblads vokal som spydspiss. Sundblad ble med i 1996, og var da ikke mer enn 15 år. I dag minner hun om nederlandske Anouk eller en friskus-utgave av Courtney Love, og kommer hederlig fra jobben.
Det hele gir assosiasjoner til amerikanske Live paret med engelske Garbage på speed – minus Butch Vig. Lambretta er definitivt ikke alternative.
En av årsakene kaller seg Max Martin. Den svenske hitmaskinen har produsert og skrevet flere av låtene, og bidrar med flott lyd, fengende melodilinjer og solid kommersiell input – men også kalkulerte triks og hitlistefrierer.
Martin har blant annet vært med på å skrive singelen Bimbo, som er platas mest umiddelbare låt. Den er også platas mest rocka trudelutt. Vi liker ikke helt TNT-riffene, men låta er tøff og river i rockefoten. Lindas ungpikeaktige stemme i et knallhardt og tungt lydlandskap. En festlåt.
Martin er også co-writer på Creep, singel nummer to. Den er noe lettere, er mer refrengbasert og inviterer til allsang i større grad enn Bimbo. Det samme gjelder småsjarmerende Have A Nice Day.
Tekstene kretser rundt mellommenneskelige «verdensproblemer». Ingen dylanske vendinger her.
Lambretta fremstår som svært samspilte, og det hele er tett og energisk. De rocka låtene mangler likevel noe vesentlig, nemlig luft og spor av stillhet. Heseblesende herrer vil nok like dette, mens andre får stressymptomer. Eller; en plate for lørdagskvelder, bannlyst søndag formiddag.
