One By One – På rett vei

Førstesingelen All My Life pangåpner som platas stolte lokomotiv, og setter standarden skyhøyt umiddelbart. Foo Fighters har kanskje aldri levert en sterkere enkeltlåt før, og denne fortjener å bli en stor hit selv om den kanskje mest av alt minner om noe fra Queens Of The Stone Age, hvor Grohl som kjent legger fritiden sin til som trommis. Men de som tror at resten av plata er like sterk, vil fort bli skuffet. For Foo Fighters mister nærmest som vanlig noe av grepet underveis.

Når det er sagt, bør det tilføyes at standarden likevel er hevet minst ett hakk eller to fra forgjengeren There’s Nothing Left To Loose fra 1999. One By One tangerer også – om den faktisk ikke overgår – fem år gamle The Colour & The Shape, og ender dermed opp som bandets hittil beste album.

For selv om Foo Fighters heller ikke denne gangen har levert et mesterverk, så er det likevel mye å glede seg over på dette albumet. All My Life er nevnt, og skiller seg ut som platas klart beste enkeltinnslag. Men også et spor som Times Like These har en vers- og refrengoppbygging som bør kunne sørge for å gi bandet spilletid på radio og innpass på singellistene. Også Disenchanted Lullaby, den avbalanserte Tired Of You og Overdrive har alle et visst singelpotensiale. I Foo Fighters-katalogen skiller også Halo og Lonely As You seg ut i positiv forstand

Dedikerte fans av Dave Grohl har allerede fått i pose og sekk dette året, med Queens Of The Stone Age friskt i minnet og nå altså i form av nytt Foo Fighters-album. Om ikke det er nok, så returnerer han snart også med gode gamle Nirvana som snart er aktuell på flere plan; både med best of-samling og med tidligere ikke-utgitt materiale.

Som han så passende poengterer avslutningsvis i det nesten åtte minutter lange (og Nirvana-aktige) sistesporet Come Back: «I’ve been gone so long so / gone so long / But I will come back / I will come back / I will come back / I will come back for You».