18 – Play it again, man!

Nå er Moby tilbake, og melker tilsynelatende suksessformelen fra sist til det ytterste. 18 er som tittelen indikerer, en samling av atten nye Moby-komposisjoner. Dårlig er dette på ingen måte, men Moby gjentar seg selv på et vis som indikerer at 36-åringen går på tomgang på idefronten. Det blir med andre ord for mange gjentagelser til at 18 kan oppfattes som annet enn en slags Play 2.

Bruken av sampler fra gamle gospelopptak, kombinert med innleid vokalhjelp fra størrelser som Sinèad O’Connor og Angie Stone hjelper riktignok på slik at 18 framstår som noe mer variert i formen enn først fryktet. Men dette er likevel ikke nok til at følelsen av å ha hørt mye av det samme før uteblir. Inntrykket dreier mer i retning av at Moby fremstår som litt feig. Han velger helt tydelig å heller satse på ting han vet fungerer framfor å slippe seg noe mer løs for å videreutvikle uttrykket sitt. Kjipt, men sant.

Når det er sagt, bør det kanskje tilføyes at samtlige spor på 18 likevel ikke bare virker som en repetisjon over tidligere bragder. Moby har utvilsomt ivaretatt sitt etterhvert så typiske sound, og har igjen levert et knippe iørefallende låter som folk flest vil kunne finne lette å like.

Låtene som skiller seg mest ut i positiv forstand er singelen og åpningsslåten We Are All Made Of Stars, Great Escape med sang fra vokalduoen Azure Ray, Another Woman som er en sak nært beslektet med ting franske houseartister som Etienne de Crécy eller Alex Gopher kunne ha levert, og sist, men ikke minst; hip hop-flørten Jam For The Ladies, hvor Angie Stone, MC Lite og Mike Geronimo alle bidrar og setter sitt preg på det endelige resultatet. Andre spor som fungerer greit er At Least We Tried og Harbour, med Sinèad O’Connor på vokal. Men ingen av disse kan måle seg med de overnevnte.

Men totalinntrykket av 18 preges dessverre likevel mest av at Moby gjentar seg selv i litt for stor grad. Noe som delvis svekker Mobys posisjon som en av ledestjernene på det elektroniske popkartet.