Retro – Retro med tyngde
New Order er nesten for gode til å være sanne. Etter at frontfigur Ian Curtis tok sitt eget liv en maidag i 1980, var det relativt lite som tilsa at Joy Divisions resterende medlemmer skulle kunne fortsette. Men til fordel for hele musikkhistorien bestemte de seg for å satse videre under navnet New Order.
Dette til tross for at ingen i bandet egentlig ville overta Curtis’ posisjon som vokalist. Og at Bernard Sumner kanskje ikke akkurat kan betraktes som verdens beste sanger, tar han kraftig igjen ved å gi bandet en helt egen identitet og et umiskjennelig særpreg som kler New Orders uttrykk særdeles godt. På lik linje med Peter ‘Hooky’ Hooks solide grep rundt basstrengene.
Denne boksen består av fire CD-er som er delt opp i følgende inndeling; pop, fan, klubb og live. Med en slik presentasjon av gammelt materiale, avsløres flere sider av et av tidenes aller viktigste band. Og hver seksjon er interessant på sin egen måte.
I stedet for å bestemme utvalget selv, har New Order overlatt jobben med å plukke ut låter til utenforstående; til en journalist, en fan, en DJ og til en kollega fra musikkverden (Bobby Gillespie). Til glede for fansen, som denne boksen i stor grad er ment for, er utvalget på alle fire platene en fin blanding av gammelt og nytt, med sjeldene og mer tilgjengelige spor. Alt materialet er av en mer eller mindre utsøkt karakter, og kan derfor godt betraktes som virkelig det beste fra New Order.
Her er heller ingenting overlatt til tilfeldighetene. Alt fra hvilken rekkefølge låtene presenteres i, til omslag og booklet med innholdet fyldig beskrevet med kommentarer fra bandmedlemmene. Ellers er det hele delt opp med et bredt utvalg av sort/hvitt- og fargebilder fra gruppens lange karriere.
Bernard, Hooky og Steve oppsummerer hele karrieren og forteller sin historie til glede og inspirasjon for fans og musikalske etterkommere. De fire som har stått bak utvalget på Retro deler også sine erfaringer med New Order, og samlet er dette interessant lesning som fungerer fint som et supplement til musikken. Visste du for eksempel at Blue Monday – fremdeles tidenes mest solgte tolvtommer – egentlig kun var et teknologisk eksperiment, og i utgangspunktet ikke en låt? Og at de i dag hater sin største hit fordi de har spilt den halvt i hjel?
Blue Monday er likevel med på denne samlingen. Noe annet ville ha vært unaturlig. På pop-delen serveres den i sin originalversjon, mens deilige Jam & Spoons Manuela Mix (fra 1995) av samme låt er å finne på disken merket Club. Musikkjournalist Miranda Sawyers Pop er ellers basert på gruppens mest radiovennlige låter. Blant dem finner vi Fine Time, True Faith, Regret, Ceremony, Bizarre Love Triangle og originalversjonen av Confusion (som fremdeles er den beste, men som ikke har vært tilgjengelig på CD før nå).
Fan er satt sammen av John McCready, også journalist men tidligere DJ og musiker, og består i all hovedsak av spor som ikke har vært frontet som annet enn albumspor og som B-sidestoff tidligere. Også dette utvalget gir preg av forståelse og respekt, da låtene – alle som en – viser noe av det beste New Order har laget. Fra nydelige Elegia, via Procession og Let’s Go til Bernards ukontrollerte latterutbrudd på Every Little Counts (samme versjon som også var å finne på 1986-albumet Brotherhood).
På Club er det tidligere DJ på Hacienda og mange års A&R på Factory (New Orders opprinnelige selskap, red.anm.) som har ansvaret for. Her er utvalget i stor grad satt sammen av fete remikser gjort gjennom åtti- og nittitallet. Blant dem nevnte Jam & Spoons ’95-miks av Blue Monday, Korma & Bones Vocal Mix av Confusion, Shep Pettibone Extended Dance Mix av Bizarre Love Triangle og ’95 Arthur Baker Remix av 1963.
Altså en del nyere remikser av eldre låtmateriale. Også nyere saker, som fjorårets Here To Stay (Extended Instrumental) (fra filmen 24 Hour Party People) og bidraget fra fotball-VM (opprinnelig fra 1990) World In Motion (Subbuteo Mix) er inkludert. Den deilige comeback-singelen Crystal fra 2001, her representert i Lee Coombs Remix skal heller ikke glemmes.
Live inneholder som undertittelen indikerer utelukkende konsertopptak, og er en salig blanding av gamle og nye opptak. At New Order har blitt et jevnere og bedre konsertband med årene avsløres ikke bare av at lyden på de ferskeste opptakene er best, men også fordi at det her tydeliggjøres at bandet har utviklet seg kraftig gjennom 21 år på scenen.
Sangene som her serveres er satt sammen av New Order selv, men med god hjelp fra Primal Screams Bobby Gillespie. Den knallsterke førstesingelen fra bandets hittil siste studioplate Get Ready (2001), Crystal, er igjen et stort høydepunkt i dette opptaket som er fra januar 2002.
Platas eldste opptak er av In A Lonely Place, innspilt under Glastonburyfestivalen helt tilbake i 1981. Det er også interessant å sammenligne disse konsertversjonene med originalmaterialet, og se dem i forhold til hverandre ut fra hvilket tidspunkt de er spilt inn på. Mye av det som dukker opp på Live, er for øvrig tidligere ikke utgitt på plate. Altså enda en grunn til å gå til anskaffelse av denne fine boksen.
Min konklusjon må bli at dette er noe av det lekreste og mest utsøkte som er samlet på plate av dette eminente bandet. I undertegnedes verden har New Order alltid hatt en helt solid posisjon, hevet over det meste, og Retro bekrefter i stor grad hvorfor. Anbefales derfor både til fans og til den som ennå ikke har satt seg inn i bandets katalog.
