89 / 93: An Anthology – Testamentet til onkel i Amerika

Historien om Uncle Tupelo er ikke bare forordet til historien om bandene Wilco og Son Volt. Det er også historien om barndomskameratene som ikke har utvekslet et ord siden 1994. Om kameratskap som ble til uvennskap, konkurranseinstinkt som ble til maktkamp og bitter rivalisering. Samtidig er det historien om hvordan to unggutter fra Belleville, Illinois, nærmest på egen hånd revitaliserte en støvete og stagnert musikksjanger. Parallellene til The Beatles er mange, om enn ikke i selve musikken.

Jeff Tweedy og Jay Farrar grunnla Uncle Tupelo mot slutten av åttitallet, etter å ha spilt sammen i The Primitives. De hadde vokst opp med Woody Guthrie, Jimmie Rodgers og Hank Williams på platespilleren, og blandet dette med punken fra egen ungdomstid. I løpet av et halvt tiår lagde de fire kritikerhyllete langspillere som appellerte både til fans av Johnny Cash og The Ramones.

Tittellåten No Depression på bandets debutalbum ga navn til en helt ny musikksjanger, men typisk nok er den ikke skrevet av verken Tweedy eller Farrar. Den ble laget av The Carter Family under trettitallets store depresjon, og er et godt eksempel på hvordan Uncle Tupelo hentet inspirasjon fra fordums country; før cowboyhattene, redneckene og amerikanske familieverdier gjorde country til noe overfladisk og bondsk. Versjonen til Farrar er full av respekt og kjærlighet til de gamle mestere, men høres likevel relevant ut for vår generasjon.

Det går en rød tråd videre til Screen Door, skrevet av Jeff Tweedy: En nydelig og naivistisk vise om det enkle småbylivet i USA og en mentalitet som ikke har forandret seg mye de siste hundre årene. «Down here we don’t care, we don’t care what happens outside the screen door.»

På Graveyard Shift får vi den rå og rue stemmen til Farrar i fulle drag, i en hard låt om harde menn, trælete hender og innestengt aggresjon. Dette er Uncle Tupelo på sitt mest rockete. Hvis vi skal bruke referanser fra nyere tid, passer det å trekke inn bredbåndsrocken til både Son Volt og Grant Lee Buffalo. Farrar bruker samme oppskrift på I Got Drunk, og ender opp med å låte som ku-rølperne Jason And The Scorchers, som herjet verre enn verst på begynnelsen av åttitallet.

I begynnelsen startet Tweedy nærmest som Farrars lærling, men etter hvert overgikk han sin erfarne og tradisjonsbundne læremester. Mot slutten ble han bandets dominerende låtskriver med sanger som New Madrid, Black Eye og The Long Cut. Dette passet dårlig med Farrars virkelighetsoppfatning, og sommeren 1994 forlot han bandet og stiftet Son Volt sammen med Tupelo-trommis Mike Heidorn. Tweedy tok med seg resten av Uncle Tupelo til sitt nye band Wilco.

Det er en lang reise fra det arbeidet Jeff Tweedy la ned på de fire albumene med Uncle Tupelo, og til Wilcos fjerde album; årets styggvakre Yankee Hotel Foxtrot. For Jay Farrar er veien mye kortere. Materialet på fjorårets soloplate, utgitt åtte år etter at Uncle Tupelo gikk i graven, er som snytt ut av nesa på No Depression. Bare litt mindre vitalt.

De som har alle platene til Uncle Tupelo kan glede seg over noen godsaker på denne samleplaten. Blant annet den tidligere upubliserte demoen Outdone av Farrar fra 1989, en overraskende og umiddelbar rocker som viser det store potensialet som bodde i gruppen helt fra begynnelsen. Og for ikke å glemme Tweedys hysterisk morsomme coverversjon av Iggy Pops I Wanna Be Your Dog, komplett med stålstrenggitarer og countryakkorder.