The Source And Different Cikadas – Sterkt, ærlig og spennende

The Source And Different Cikadas fra Trygve Seim, Øyvind Brække og Per Oddvar Johansen kan raskt vise seg å bli en slags ledestjerne for jazzen inn i det årtusenet vi akkurat har gått inn i.

Det har de siste årene vært fritt leide for de norske nykomlingene her hjemme; være seg all slags instrumenter man har spilt. Særlig i den mer eksperimentelt lekne delen av jazzen støter man på elektronikk, blåsere og alskens snurrepiperier. The Source And Different Cikadas er en slik plate hvor man atter en gang setter denne følelsen i førersetet. Dette albumet er blitt en tidvis heseblesende, tidvis mystisk reise gjennom musikken hvor de tre i kjernen får hjelp av sine venner fra samtidselskerne i Cikada.

I 1995 tok de Kongsberg Jazzfestival med storm i et improvisasjonsmøte med Motorpsycho The Source åpnet øynene for hva jazz virkelig kan utrette. Resultatet ble et støyende kaos av lyd, mens temaet fokuserte i melodiene som ble tonet ned til fordel for helheten. Det samme går igjen på denne utgivelsen. Deler av det samme urskogssoundet dras inn i høyttalerne på ny. Og det er ingen hemmelighet at de tre karene med fortid fra The Source har lykkes bedre denne gangen. Med bedre tid og tanke bak hver komposisjon har sluttresultatet blitt en av de mest magiske øyeblikkene jeg har hørt fra ECMs katalog den siste tiden. Noe som i seg selv ikke sier rent lite.

Det bender og vender på seg fra plata starter, og hele bandet har vært langt inne i låtskrivingen. Spor som Number Eleven og Tutti Free er sågar skrevet av hele ensemblet, mens de fleste andre bidragene er skrevet av bandkjernen. Det er vidunderlig å låne øre til en plate som holder et utrolig høyt nivå gjennom hele rillerullingen.

Mmball er en vakker, stemningsrik skjønnhet.Deluxe raser opp og ned i decibelbølgene, mens nysgjerrige instrumentlinjer flyr rundt i rommet uten stans. Hele tiden med en sterk grad av disiplin i bakhodet; en kontrollfinger som allikevel aldri legger seg i veien for skapelsesprosessen til bandet.

Det blir litt feil å ta frem enkeltmedlemmer ut av ensemblets oppmerksomhet i forbindelse med dette verket. Der flere andre band har teknikere som skiller seg ut, er det først og fremst den helhetlige visjonen på The Source And Different Cikadas som trekker ørene til seg oppmerksomhet. Den hviskende og flytende Saltpastill, med sine hopp og sprett, er kun et av mange eksempler som kan trekkes fram.

Naturligvis flommer det også over av strålende enkeltprestasjoner her, det skulle vel bare mangle, men samlet spiller de som et godt lag. Den helhetlige prestasjonen har alltid rattet når kursen skal settes.

The Source And Different Cikadas har blitt et voksent verk og kommer definitivt til å rulle og gå i stereoanlegget til denne anmelderen i lang, lang tid fremover. Så hvis du i det hele tatt har sans for jazz, bør du låne øre til denne utgivelsen. For den inneholder alt man måtte kan ønske seg fra en plate: Vågemot, stemninger og spenst. Det er bare å slukke lyset og trekke på seg hodetelefonene!