Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth – Jazzbølgen fortsetter med flere krusninger
Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth er nemlig en deilig plate. For både fritt og tradisjonelt lever Sphinx. deler av den sekken Miles Davis var med på å fylle opp i begynnelsen av sekstitallet. Dette er jazz slik undertegnede oppfattet sjangeren ved det første forsiktige møtet med stilarten. Den noe melodiøse og samtidig regelfri, lekne musikken fra alvorlige menn som sender forelskede blikk til instrumentene sine.
Sphinx. er en kvartett som forsker i denne skogen av lyder, og dette albumet er et rent ut vakkert dokument på denne lidenskapelige ferden.
Det som alltid imponerer en gammel rocker som eksempelvis denne anmelderen er, er at når man hører på jazz, står den uegosentriske måten instrumentene stjeler tid på tilbake. Tilsynelatende helt alene med lytteren.
Når Audun Ellingsen først dukker opp i Uncle Bob, er det ikke nødvendigvis for å briljere med sine tekniske kompetanse, men snarere for å legge grunnen til rette for resten av musikerne i bandet der de dytter og flytter seg innover i høyttalerne. Og når de andre medlemmene etterhvert veksler på å ta rattet, veiver aldri kjøretøyet ut av kurs. Man blir heller oppmuntret til å oppdage andre farger i landskapet rundt, mens turen fortsetter over rillene.
Men ikke alt fungerer like bra på Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth. Til tider mister bandet litt oversikten over hvor de befinner seg, og den oversikt Arve Henriksen viste på fjorårets Sakuteiki er eksempelvis ikke til stede her. I stedet blir det mer rot enn glede.
Men tross dette, er Sphinx. flinke til å finne tilbake til sporet de forlot. Derfor mister ikke denne plata nevneverdig mye på grunn av dette.
