The Human Atom Bombs – Livlig punkrock – for spesielt interesserte

Disse karene har holdt på en stund nå og har vært en av de viktigste bandene i det svenske punkmiljøet de siste ti årene. The Human Atom Bombs er langt forbi den kjappe punken de en gang spilte. Randy viser i stedet en fin variasjon innen denne noe avgrensede sjangeren, selv om grunnarbeidet synes å være noe tynt.

Politisk sett (fra et punkståsted) og generelt korrekt, messer Randy om at vi er Addicts Of Communication på platas andre spor, som avsluttes med tikkingen av en mobiltelefon klar for utbrudd. Videre fortelles det om Punk Rock City, Keeping Us Out Of Money og Karl Marx And History i snille, men oppfinnsomme musikalske punklåter. Låtene er rimelig umiddelbare og bandets opplagte spilleglede gjør at holdbarheten varer lengre enn de muligens ville gjort med andre aktører. For selv om Randy fremviser en god del større vilje til nye innfallsporter til den engelskinspirerte punkmusikken sin, så snubler bandet litt i egne føtter utover på The Human Atom Bombs. Sympatiske, med en lett partyfaktor og et lydbilde som lyder «gammeldags», er det lett å ville like Randy-gutta. Men selv med dette på deres side, så blir for mange av låtene for tynne fordi de har for lite gjennomslagskraft.

Garasjebandfølelsen er ellers til stedeværende gjennom hele plata. Noe som slår både positivt og negativt ut. Samtidig som det er morsomt å høre den engasjerte gjengen utfolde seg, så er det like problematisk at det virker sammenrasket. Det er rett og slett vanskelig finne fokuset til Randy.

Med de svake sidene nevnt, ender The Human Atom Bombs opp som et artig møte med et lekende band som ikke tar seg selv alt for høytidelig. I øyeblikket er det en ålreit plate, men du skal ikke se bort i fra at den vil gå ut på dato rimelig kjapt. Å gi den en svakere karakter ville være det samme som å si at den er uinteressant, hvilket den ikke er. Dermed ender vi med tommelen opp, men med et apropos om at dette er mest for spesielt interesserte.