Bacdafucup: Part II – Sinnatagger på feil spor

Etter tre album gikk medlemmene hver sin vei, og både Sticky Fingaz og Fredro Starr prøvde begge seg på lykken i filmbransjen. Nå er de derimot tilbake som Onyx, denne gang med versjon to av Bacdafucup.

Både Fingaz og Starr har gjort det bra i filmbransjen, noe som har ført at deres syn på ting har forandret seg litt. Det som kjennetegnet Onyx anno 1993 har derfor her endret seg ganske så drastisk. De er tydelig ikke like sinte på verden lenger, men prøver så godt de kan like fullt å nå gamle høyder.

Onyx åpner ganske så hardt i de to første sporene, What’s Onyx og Bring ‘Em Out Dead, men produksjonen feiler på begge. Deretter følger radiolåta Slam Harder, som må sies å være den dårligste låta de noen gang har levert.

Etter den flausen tar de seg heldigvis kraftig opp gjennom Hold Up. Her har Onyx fått god hjelp fra Havoc fra Mobb Deep, som gjør en fin innsats både som produsent og som gjesteartist. Men dette er dessverre det eneste bidraget på hele plata som duger. Produsentene D.R. Period, Self, Ant Boogie og CoStars, feiler alle helt og holdent med å produsere lydspor som passer tre illsinte filmstjerner.

Gutta selv gjør heller ikke en nevneverdig bra jobb. For selv om både Sticky og Fredro har bra stemmer, og som regel pleier å levere bra saker, er de virkelig ute å kjøre på denne utgivelsen.

Bacdafucup: Part II er med andre ord enda et elendig eksempel på et unødvendig comeback. Onyx har hatt sin storhetstid, og burde egentlig la fortiden ligge og gitt seg mens leken fremdeles syntes god.

Hvis de først har hatt planer om å gjenoppstå, burde de – i det minste som et delmål – ha hyret inn skikkelige produsenter bak spakene. For Onyx er som M.O.P.; helt avhengige av et knippe skikkelige krigslåter for å låte bra…