Das Zweite Gesicht – Slitsom middelaldermetall

Dessverre rekker ikke nykomlingene førstnevnte til knærne. Tyskspråklig hardrock blir umiddelbart sammenlignet med Rammstein, og til en hvis grad nevnte In Extremo.

Det eneste Saltatio Mortis har til felles med Rammstein er språket og en låt som noe klumsete er døpt Sehnsucht (navnet på Rammsteins andre utgivelse), men båndene til In Extremo er tydelige. Dette er såkalt middelaldermetall, et begrep bandet i liten grad greier å leve opp til. For det første et det ytterst lite metall å spore her. Og med mindre de hadde diskoteker i middelalderen er det også sørgelig lite middelalder over Das Zweite Gesicht.

Saltatio Mortis’ svakeste ledd er definitivt vokalen. Med sin flate, særpregsløse pinglestemme høres Alea der Bescheidene til tider ut som en dårlig Melodi Grand Prix-deltaker. Slikt hører ikke hjemme i et hardrockband med respekt for seg selv.

Albumet preges også av dårlige melodier, og de utallige sekkepiperiffene blir lovlig enerverende i lengden. Man kan risikere å bli innlagt på mentalsykehus dersom man først blir sittende å fokusere på den evinnelige pipingen. Fire av de syv bandlemmene spiller det skotske nasjonalinstrumentet må vite, så det skorter ikke på pipeakkompagnement til el-gitarene.

I tillegg blir produksjonen noe kunstig og stillestående. Gitartrøkket er alt for slapt, og enkelte synthpartier høres ut som levninger fra fordums tid (i dette tilfellet åttitallet).

Heldigvis er ikke alt håpløst her. De to første låtene Junges Blut og Heuchler holder rimelig høyt nivå, med noenlunde originale riff og gode refrenger. Også den instrumentale remiksen Skudrinka har helt klart sine øyeblikk.

Stadionrocklåten Mea Culpa er platens desiderte høydepunkt, og viser at bandet har potensiale til å lage bra musikk, men dette forsøket er utvilsomt for dårlig.

Best: Junges Blut, Skudrinka, Mea Culpa.
Verst: Den evinnelige sekkepipingen kan få enhver stakkar til å skalle hodet i veggen.