Let Go – De undervurderte gutta

Nada Surf slo igjennom i USA med singelen Popular fra debutalbumet High/Low i 1996, men har siden det først og fremst hatt sin tilhørerskare i Europa. Etter mye om og men med plateselskaper, kommer altså deres tredje album Let Go ut i deler av Europa denne høsten. Og nå er de for et popband å regne.

Matthew, Ira og Daniel startet opp som et typisk band i kjølvannet av Weezer på midten av nittitallet, med punktendenser og noe av den alternative feelingen fra åttitallet. Men på The Proximity Effect fra 1998 tok de store steg nærmere den gode melodi. Skritt som har ført dem inn på en langt snillere sti i dag.

Om det har vært til bedre, er en diskusjon om smak og behag. Men en ting er sikkert, og det er at trioen har et meget godt øre for iørefallende melodier som gjerne blir liggende en lang stund i bevisstheten. Ta for eksempel Inside Of Love, en aldeles nydelig liten sak der Matthew Caws’ såre stemme legger hodet ditt i bløtt. Det er flere av sånne på Let Go.

Men hovedproblemet til bandet gjennom deres to siste album har vært å begrense seg og være litt mer kritiske til låtutvalget. Med femten låter skal man være rimelig sikker på at alle sammen holder mål. Dessverre faller tre-fire av disse igjennom, og det er ganske typisk med tanke på at elleve-tolv låter normalt sett pleier å være nok.

Det er likevel lett å skjønne at et band som har slitt med å få gitt ut materialet sitt, gjerne vil gi ut så mye de kan når de først får sjansen. I tillegg kan man kanskje diskutere kvaliteten på noen av tekstene, som til tider fremstår som vel enfoldige. Men undertegnede velger å putte det under sjarmeffekten til Nada Surf.

Let Go er et godt popalbum og vil bli godt likt av den som foretrekker popmusikken sin på amerikansk, og som gjerne setter pris på band som Weezer, Superdrag, Jimmy Eat World, The Get Up Kids og tilsvarende band. Noen må bare lære dem å begrense begeistringen for muligheten til å gi ut musikken sin. Less is more…