Comfort In Sound – Styrket og modnet
Når en trio så brutalt plutselig blir en duo ville vel ingen bli spesielt overrasket om det også hadde blitt slutten på bandet. Men heldigvis så har Grant Nicholas og Taka Hirose bestemt seg for å ikke la dødsfallet knekke Feeder. Sammen har de laget nok et album full av popperler ikledd mye gitar, bare litt mer modent.
Både 1999s Yesterday Went Too Soon som undertegnede hyllet på det sterkeste da det kom ut, og spesielt forrige album Echo Park, beviste at Nicholas til tider er en låtskriver av rang. Styrken hans har bestandig vært evnen til å trylle fram melodier som nekter å forlate hodet før de har sørget for å ha romstert rundt en god stund.
Så da også på bandets fjerde album, Comfort In Sound. Men det er tydelig at selvmordet også har hatt innflytelse på låtskrivingen, noe også tittelen skulle antyde. Melankolien er sterkere til stede enn noensinne både i musikk og tekst. «Come back around / I miss you around» synger han på Come Back Around. Det er vel ingen tvil om hvem han mener.
Men når det er sagt, preges ikke plata av så mye depping. Fokuset er som alltid satt på drive fram låtene med halvtunge gitarer og den gode melodi. Åpningssporet og utgivelsens sterkeste enkeltprestasjon er den klassiske Feeder-låta Just The Way I’m Feeling. Som høres ut som en langt bedre og mer melodiøs utgave av Oasis.
At Feeder er engelske er det ingen tvil om. Den ene godlåta etter den andre trilles fram, og spesielt tittellåta og Forget About Tomorrow utpeker seg som sterke konkurrenter til Just The Way I’m Feeling. Produksjonen er varm og stor og kler godt å spilles høyt på et godt anlegg.
Problemet er egentlig ikke låtene i seg selv, som for det meste holder et høyt nivå. Men Nicholas har en stygg tendens til å gjenta seg selv musikalsk. Variasjonen hans er forsvinnende liten, selv om han kjører på tempoet skikkelig i en låt som Godzilla.
Det går i de samme løsningene på både fraseringer, melodioppbygging og den generelle sammensetningen av låtene. Kanskje ikke noe gæernt i seg selv det heller, men har man hørt nok sanger av Feeder, er det lett å bli litt mettet.
Når det niende av i alt elleve spor slår inn, har interessen falt ganske kraftig. Ihvertfall fra undertegnedes side. Og jeg liker ærlig talt dette bandet. Men dette har bestandig vært Feeders problem. Selv med korte låter, er det lett å bli mettet på søtladne melodier og gitareksplosjoner.
Comfort In Sound er likeel et solid album, som i motsetning til altfor mange fortjener et stort publikum. Langt snillere og mykere i kantene enn før er de nok her. Men Feeder stårlikevel støtt i forhold til sine tidligere utgivelser. Så kjøp gjerne en av disse også for å høre bandet med fuzzen skrudd opp enda litt mer. Det hyggeligste er at Feeder synes å ha kommet styrket gjennom den vonde tiden.
