American IV: The Man Comes Around – En mann til å stole på

American IV: The Man Comes Around er Johnny Cash slik vi etter hvert kjenner han fra hans tre foregående utgivelser på selskapet American Recordings. Også denne er produsert av Rick Rubin, mens den musikalske settingen er den samme. Det vil si mørkt og dystert, og i all hovedsak satt sammen ved hjelp av akustiske instrumenter.

Tematisk handler det om det samme, og som har fulgt Cash gjennom hele hans platekarriere siden han ble signet av Sun Records i 1955: Gud, tvil, tro, kjærlighet (eller mangelen på sådan), synd, død, håp og om det å stå utenfor det etablerte samfunnet. Og kanskje best av alt; levert på en ektefølt og oppriktig måte. For det er lett å tro på hans budskap. Mest av alt fordi du ikke tør noe annet!

Som vanlig byr den svartkledde på en blanding av egne låter og coverversjoner, tolket på en særegen og personlig måte. Utvalget av coverlåter på The Man Comes Around inneholder i god gammel Cash-tradisjon en del overraskelser.

Eller hva sier dere om en svært personlig tolkning av Depeche Modes Personal Jesus og en knalltøff versjon av industrimetallerne Nine Inch Nails’ Hurt? Og selvfølgelig fungerer de begge utmerket. Ellers prøver han seg, og står med glans, på Simon And Garfunkels Bridge Over Troubled Water – her i duett med Fiona Apple. Det samme kan sies om hans tolkning av In My Life av The Beatles og versjonen av Hank Williams-klassikeren I’m So Lonesome I Could Cry, hvor han får hjelp av åndsfenden Nick Cave.

Standardlåter som First Time I Ever Saw Your Face, Streets Of Laredo og den etter hvert så velbrukte Danny Boy er de som fungerer minst bra på dette albumet. Han gjør ellers en heller svak versjon av Eagles’ Desperado, mens trad-låten Sam Hall har vært fremført bedre før, både av han selv og andre. I tillegg tolker han Vera Lynns We’ll Meet Again, men den er til gjengjeld god.

På musikersiden får han hjelp av størrelser som Mike Campbell og Benmont Tench fra Tom Petty & The Heartbreakers, Billy Preston, Smokey Hormel (Beck) og Marty Stuart. Det er lite eller ingenting å utsette på denne gjengens musikalske bidrag.

Johnnys datter Rosanna Cash fikk en gang forelagt den nærmest uhørte påstanden om at faren ikke kan synge. «-Nei, men det er måten han ikke kan det på» svarte en lettere perpleks Rosanna. Og det har hun så utvilsomt rett i.