Up The Bracket – Britenes tur?
Men det svinger godt av The Libertines der de skyver i gang på Up The Bracket. Men de tidligste låtene, som førstesporet Vertigo, formelig lukter The Strokes som kildemateriale for denne plata. Dette kan vise seg å bli det som gir dette bandet alt eller ingenting. For enten avfeies de som middelmådige kopier, eller så dras de frem i kjølvannet av amerikanerne og blir millionærer. Eller begge deler…!
De låtene som utgjør Up The Bracket er ikke dermed dårlige. Enkelte ganger går The Libertines som nevnt et visst band ganske godt i næringen, men de har likevel klart å male frem et lydbilde som fuzzer godt opp de nevnte amerikanerne. Til tider synes jeg til og med dette faktisk låter bedre enn The Strokes.
Horrorshow smeller for eksempel av gårde med en energi som skylder mer til The Clash enn til New York og fashion. Resultatet blir mer skitt og mindre hype, hvilket aldri er et dårlig tegn. For når man legger av seg parallellene til The Strokes, og bare lytter ukritisk til Up The Bracket, får man i stedet taket på The Libertines’ forkjærlighet til det britiske lydbildet fra 1978 – i stedet for den misforståtte sansen for chic som New York og USA har pålagt en del av sine rockband.
For det er det endelige veivalget som er den viktigste attributten for The Libertines egenart. Det lukter heldigvis atskillig altså mer fish’n’chips enn hamburger av denne plata. Neste gang håper jeg de tar denne kursen videre. For den er nok deres redning fra å bli nok et band i enda en sjanger.