When Do We Start Fighting… – Pop med kanter

Britiske band har i en årrekke vært med på å styre den musikalske utviklingen innen rocken. Fra årene The Stone Roses og Happy Mondays satt gitarmusikken i et dansbart fokus, til den siste sommeren britene har standardisert den samme musikken med melankolien til Radiohead og Coldplay, har de alltid vært i scenelyset. Men i periferien av disse større bandene finnes et utall mindre aktører som alle setter musikken sin på prøve.

Denne utgivelsen fra Seafood klarer aldri helt rive seg løs fra de fotsporene som i de siste årene har blitt trykket av band som eksempelvis Placebo. Men med When Do We Start Fighting… har de i hvert fall klart å lage et album som klarer å underholde lytteren. De holder malene ved like, og selv om de aldri rett ut engasjerer, leverer de likevel pop med klasse gjennom store deler av albumet. Men, rett skal være rett, de presser seg også gjennom hopen av standardiserte band og leverer tidvis rock med visjoner som er i besittelse av et deilig og eget uttrykk.

Det begynner veldig bra med Western Battle som gyver løs i et heseblesende tempo. Med en fet rockbass som grunnlag og et herjende kakofoni på toppen av dette isfjellet. Selv om Seafood låter noe uoriginale, makter de å beholde energien itakt gjennom store deler av platen. Dessverre blir det heller mangelen på variasjon som tar luften ut av dekkene til When Do We Start Fighting… og selv om bandet låter som den britiske lillebroren til At The Drive-In, blir det likevel aldri like revolusjonært som det texanerne gjorde med Relationship Of Command.

Seafood er ikke et like hett navn som de var etter debutplata, men likevel klarer de å holde på en del av det momentum som den britiske bransjen er kjent for å ikke holde på når det gjelder unge band. Mange navn kan nevnes i denne haugen av artister med dårlig datostempel; Rialto, Menswear og Quireboys er bare noen av dem. Seafood ligger heldeigvis ikke tilbake i denne haugen, og det sier dermed noe om deres noe mer varige formgiving.