Lux Aeterna – Kirkemusikk fra fjellene

Terje Rypdal er ingen hvem som helst. Snarere innehar han en minst like viktig rolle i norsk jazz som den Jan Garbarek har. Vi snakker om et ruvende monument som i lang tid har vært en bauta for norsk musikk i utlandet.

Da er det godt å se at Rypdal ikke hviler på laubærne, men fremdeles virker like sulten som tidligere. Likevel får undertegnede følelsen av at han ikke er like mye frempå som det han kanskje var tidligere. I dag ferdes norsk jazz tross alt i en hverdag med utgivelser av størrelser som Sir Dupermann, Jaga Jazzist og Supersilent. På den annen side får det kanskje være grenser for hva man kan forvente seg av et ikon?

Lux Aeterna er likevel ikke en plate å kimse av. Dette er et produkt for store anledninger. Som i de dypsindige samtalene i stearinstuer over virkelig god vin. Eller helt nær stereoanlegget, liggende på ryggen med blikket i taket mens orgelet fra Molde Domkirke salver seg over deg med dype grep. Dette er en plate for den som nikker gjenkjennende til navn som Labradford, Arvo Pärt og Arve Henriksen.

Det duver i høyttalerelementene mens Rypdal og kompani finner veien til toppen av fjellet Rongja som ruver over Tersfjord. Det går faktisk å føle på kroppen; både det vakkerfjerne postkortet i 1st Movement og noe senere et snøskred i 4th Movement.

Det låter samtidig nordisk og evig av Lux Aeterna. Følelsene renner nærmest over i kantene av sporene. Björk sa i et intervju at den nordiske lidenskapen er like het som den latinske: «Den ligger bare dypere».

En sånn dybde kan virkelig anes på Lux Aeterna. De lange dragene av gode tanker som når man ser ryggen på sin kjære en tirsdag morgen, vel vitende om man skal leve med vedkommende resten av livet. Eller som de avslørende blikkene som sier mer enn ord i forhold hvor man kjenner hverandre.

Lux Aeterna er sånn sett et monument. Et monument over den selvsikkerheten som har født frem en jazzfølelse ulik det meste. Uten denne mannen og hans like hadde ikke norsk jazz vært der den er i dag.