Albumets åpningsprolog er av klassisk karakter; med skumle lyder og en forferdelig dårlig fortellerstemme. Det går ikke mange sekundene før man oppdager hva dette skrulleorkesteret har begitt seg ut på, for plutselig braker Courts Of The Fallen løs med et riff som er som snytt ut av nesen på The Kovenants (den gang Covenant) suverene Nexus Polaris fra 1999.
Og sånn fortsetter det altså, med en industrisample her og der, samt plenty med symfoniske elementer ispedd gode gamle black metal-riff. Låtene som utmerker seg spesielt er Master Pain, nevnte Courts Of The Fallen og den uendelig lange Church Of The Worms (bra låttitler eller?).
Selv hevder The Wicked at de spiller «chemical perversion metal». Det sier vel egentlig det meste om disse finnenes stormannsgale psyke, som til de grader kommer frem på dette særdeles underholdende albumet.
Og husk: Ikke fall i fellen å ta The Wicked seriøst. Da blir …For Theirs Is The Flesh bare meningsløst tull.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…