Audioslave – Glitrende koalisjon

Bandet som har stått opp fra restene av Rage Against The Machine, med tidligere Soundgarden-sjef Chris Cornell bak mikrofonen som erstatter for Zack De La Rocka som var gruppens opprinnelige vokalist. Audioslave, gruppens selvtitulerte debutalbum, bekrefter at koalisjonen har vært svært vellykket.

Denne anmelder har neppe vært alene om sin skepsis til hva dette samarbeidet kunne resultere i. Men sannheten er at Audioslave verken blir det ene eller andre, men fremstår derimot som resultatet av en koalisjon som tilfører metallscenen et nytt og frisk håp. De vil også lett kunne bli et av de sikreste kortene til å ta opp kampen om den tyngre rocktronen, som for tiden er beseiret av band som Queens Of The Stone Age og Foo Fighters.

Debutalbumet Audioslave inneholder fjorten ferske låter hvis produksjon er ivaretatt av superprodusent og rockguru Rick Rubin, sist aktuell i forbindelse med Johnny Cash’ ferskeste album. Det er uhyre lett å bli begeistret for innholdet fra Audioslave som strømmer på fra høyttalerne, for dette bandet byr på energisk rock’n’roll med et snev av god gammel attityde. Inntrykket setter seg allerede i åpningslåten og førstesingelen Cochise, og forsterkes bemerkelsesverdig ytterligere utover i plata.

De kommende singlene What You Are og I Am The Highway er begge også sterke enkeltinnslag, som vil fungere godt for å markedsføre Audioslave. Det mest positive er imidlertid at resten av låtene stort sett er av samme høye klasse, hvilket sørger for at albumet i sin helhet står tilbake som en uvanlig sterkt og helhetlig utgivelse som er fullstappet med høydepunkter.

Cornell har ikke vært bedre på plate siden klassikeren Superunknown i 1994. Men heller ikke Rage-gutta har hørtes bedre ut siden midt på nittitallet, hvilket ikke sier så rent lite om hva de sammen har å by på. Og takket være den tidligere Soundgarden-sjefen er albumet også fri for upassende rap-elementer, som jo Rage med De La Rocka i spissen bidro sterkt til å innføre i den tyngre rocken for et tiår siden eller så. I sin tid kledde dette riktignok Rage Against The Machines uttrykk mer enn godt nok, men mot slutten tapte de terreng. Kanskje nettopp derfor er også den etter hvert så irriterende nu metal-følelsen er borte, hvilket styrker bandet såvel som denne utgivelsen i seg selv.

Audioslave oser nesten over av nytilført selvtillit, og allerede med debuten vil dette raskt kunne bli albumet som gjeninsetter disse rockerne fra forrige generasjon tilbake på toppen av tronen. De fire musikerne låter med andre ord overraskende friskt i hverandres selskap, og vil ha få eller ingen problemer med å feie konkurrentene av banen.

At disse fire individene fant hverandre er intet mindre enn en gave til genuine musikkfans verden over. Audioslave er et aldeles strålende album innenfor sitt segment. Bravo!