Roll Out The Red Carpet – Småtøff jern og metall

Jeg må innrømme at det låter småtøft. Her får vi gitarriff tatt ut av læreboken, melodiøst og passe hardt og med tekster (det går i sex og alkohol) som får David Coverdale (Whitesnake) til å høres ut som en from presetsønn fra Sørvestlandet. Men det er tross alt gitarriffene som er viktig i hardrocken, og Rockatansky er, på tross av mangel på originalitet, ikke så verst.

Det kan synes som om bandet har plassert de beste låtene på albumets første del. For det blir betydelig mindre interessant dess lengre ut på platen man kommer.

Åpningssporet Hey Fellows er, sammen med Broken Hill, albumets soleklare høydepunkter. Et catchy refreng, solid gitararbeid og mer en stødig vokal fra Espen Stockholm. Nettopp vokalen er det som skiller Rockatansky fra andre band innen samme sjanger. Herr Stockholm synger nemlig, og klarer å styre seg fra å skrike slik som for eksempal dustemikkelen Axl Rose i Guns’n’Roses ikke klarer å la være.

I tillegg må det nevnes at lyden er usedvanlig god for å være en egen utgivelse med såkalt «billig» lyd. Som tidligere nevnt låter det småtøfft, men intensiteten og melodiene tar etterhvert slutt, og de litt pinlige tekstene blir dessverre en smule forstyrrende. Man kunne kanskje latt være å trykke dem i coveret?

Ved å luke ut en del skjønnhetsfeil og innføre en anelse mer variasjon og originalitet, så kan neste utgivelse bli betydelig bedre enn guttas debut som likevel viser et viss potensiale