Serene – Nesten norsk fra California

Et par nye mikser, et par nye låter, og et par år senere har den endelige versjonen nådd hyllene. Og det som møter oss på Serenes første skikkelige album er ei gruppe som vet hva de gjør. Her er ikke noe famlende uttrykk, som ofte preger enkelte ferske bands førsteutgivelser. Så har nok da Serene tydeligvis nytt godt av «samlealbumtilværelsen».

Serene utgis på samme label som The Birdwatcher, og grunnen til det synes veldig klar når man hører igjennom albumet. Disse to gruppene har nemlig mye til felles. Om de har lyttet til hverandre skal være usagt, men hvis man ser bort fra vokalen, så inneholder Serene sanger som like gjerne kunne vært inkludert på The Birdwatchers Afternoon Tales The Morning Never Knew og omvendt. Det må også ses på som et kompliment at musikken til Serene er like nær og personlig, selv om den er mindre lavmælt.

Dersom man skal begynne å lete etter spor fra «forfedrene», er det faktisk mulig å finne aner fra artister som Seigmen og Poor Rich Ones(!) her. Riktignok ved siden av navn som Slowdive, R.E.M. og til en viss grad Radioheads Pablo Honey. Det merkeligste ved dette albumet, er at det bærer preg av å ha et nesten «norsk» lydbilde. Det låter slett ikke ulikt det man kan forvente å høre fra nyere bergensband, hvilket betyr at de har et typisk amerikansk collegeradio-sound. Noe som igjen ikke er en negativ sammenligning i forhold til de norske motpartene..

Serene er nok likevel ikke en plate for de store markedene. Til det er den for umoden, eller uslepen om man vil. Dessuten er dette en mer typisk hodetelefonplate, altså noe du setter på for å glede deg selv, og ikke dine venner.

Serene har ikke skapt en umiddelbar vinner, men gi den litt tid, lytt på Beggars Of The Sea, The Angels Are On Our Side og Myths And Fables, så er det lettere å forstå hva plata egentlig kan by på. For dette spinner seg inn etter hvert…