Roots Revolution – Tenårings-Elvis får ansiktsløft

Det siste vi trenger nå er nok en Elvis-utgivelse. Etter artistens død på et dosete i Graceland i 1977, har det formelig krydd av kyniske og dårlige samlere og nyutgivelser på Elvis-fronten. Men her snakker vi rett og slett om et historisk liveopptak av en 19 år gammel Elvis Aron Presley, restaurert på smakfullt vis.

De originale Elvis-opptakene fra den rullende countryfestivalen The Louisiana Hayride var så skadede at instrumentsporene var nesten utviskede. Ved hjelp av datidens teknologi og utstyr har rutinerte folk som Paul Nowinski, Jon Paris og Steven Wolf rekonstruert instrumentene til Elvis, DJ Fontana, Bill Black og Scotty Moore. Resultatet gir en verdig ramme til Presleys stemme, energi og utstråling.

Albumet byr på flere godbiter, deriblant den noe anstrengte scenedialogen mellom purunge Elvis og den rutinerte sørstats-toastmasteren Frank Page. Page hadde allerede brukt flere minutter på å forsikre noen tusen fremmøtte texanere om at Presley ikke er svart, men en anstendig, hvit unggutt fra Memphis, Tennessee. «He has a new, distinctive style. Let’s give him a hand, » sier han når vår mann med band inntok scenen. «Elvis, how are you this evening, » spør Page. «Just fine, how are you sir?» nesten mumler Presley til svar. «You all geared up with your band… » prøver Page, før Elvis nervøst skyter inn «I’m all geared up», «…to let us hear your songs? » fullfører toastmasteren, før Elvis spør om han har noe mer å si. Det har en betuttet Frank Page ikke, og Presley & co ruller i gang showet.

«Hit it!» brøler han til bandet sitt på Baby, Let’s Play House. Vi kan bare gjette oss til hva som forårsaker de plutselige tenåringsskrikene, som sikkert kan knuse glass hvis de spilles høyt nok på stereoen. Klassikere som That’s All Right (Mama) fremføres med en gnist som den ikke har hatt på minst førti år. Ikke alt er like spennende på dette albumet. Noen av sporene er av klar B-kvalitet, materiale som Kongen aldri burde ha befattet seg med. Og Good Rockin’ Tonight er totalt ødelagt av skurring på vokalen.

Fabelaktig, dog ufrivillig komikk får vi i pausene, når toastmaster ramser opp om fortreffelighetene til sponsoren Lucky Strike, «toasted to taste better». Og når The Hayride Theme Song spilles komplett med banjoer og hillbillykoring, da min venn, har du et rykende ferskt stykke med tapt sørstatsmystikk. Et viktig og nostalgisk historisk dokument.