Audioholic – Nordlendinger uten særpreg

Det er ingen tvil om at folkene i Prentice Wood er dyktige musikere, og det er ikke for ingenting at de vant NRK P1s demokonkurranse i 2001. Audioholic blir uansett litt for klisjépreget både i tekst og melodi. Derimot er det grunn til å trekke fram vokalist Øystein Berg-Olsens gode stemme. Den kommer til sin rett på disse melodiøse låtene.

Prentice Wood er dyktige til å lage iørefallende refrenger. Fallhøyden blir da også stor, og man går fort lei. Låta Silence er med sine fem minutter altfor lang, og dessuten overprodusert med et parti mot slutten som strengt tatt ikke hadde vært nødvendig. Det underliggende basstemaet i denne låten er også fryktelig likt det i låta In My Tree fra No Code-albumet til Pearl Jam.

Åpningssporet, All That I Would Do, er det beste. Dette er en absolutt fengende låt. Misplaced er nok et eksempel på et godt og melodiøst refreng, men som likevel blir i kjedeligste laget. De klassiske temaene kjærlighet og hat kommer fram på Love And Hate. Her kjører de en litt mer rocka linje som funker brukbart. Selve teksten faller dessverre igjennom.

Oppsummert låter Audioholic som et oppgulp av låter du har hørt før. Trivelig nok, men etter fem låter føler vi at vi har fått en overdose pen, koselig pop/rock.