Keep My Eyes But Don’t Pin And Mount Them – Herlig fløyelspop

The Pohjola’s består av trubaduren Matti Pohjola, som kommer fra vårt stolte naboland Sverige. Han har spilt inn store deler av dette albumet hjemme i sin egen stue. Dette for å få frem et så intimt og unikt lydbilde som mulig. Han synger og spiller alle instrumenter selv, og har ellers full kontroll på produksjonen. Keep My Eyes But Don’t Pin And Mount Them er hans første utgivelse på egenhånd, og er faktisk det første albumet ved vokal som er sluppet på labelet Arko Records.

Sjangermessig ligger dette trygt plantet på popsiden. Det er ikke spesielt tungt, og det glir av gårde med jevn fart uten for store anstrengelser. Med andre ord er det ikke sjangeren som gjør dette spennende. Det interessante her er den nesten litt søte stemningen som gjennomgående blir presentert. For det er rett og slett en fryd å sette på dette. Av den grunn av at det lyder så ærlig.

Poenget med denne skiva har nok vært å lage en snill plate. Med det også en plate som er mulig å nyte uten å måtte trekke på seg analysebrillene for å tyne den for dypere liggende motiver. Dette er ren og skjær popglede, uten spor som trekker inntrykket noe nevneverdig ned.

Spesielt kan man trekke frem låta Dodonka, Ranko, Little Banter som en smekker visesang, som med et smekkert innslag av orgel som løfter innslaget mot den lyse pophimmel. Drivet er upåklagelig lett og humørfylt, noe som resulterer i en følelse av å sitte å småklimpre litt på luftpianoet.

Dette er videre en utpreget søndagsskive som er riktig å snurre når man trenger litt rolig, men likevel levende musikk for å bygge seg opp til en ny uke på lesesalen. Her finnes ingen skape kanter som frembringer ønsket om å skippe til neste spor i ren forargelse. Man venter tvert i mot på at nest låt skal fylle rommet med mer naive toner.

Kan også trekke frem Trapper som en ytterst svingene liten sak. Det er en av de låtene som gjør det moro å høre på popmusikk. Det er ikke tungt og vanskelig, men tvert i mot lett og lekent.

Poenget her er ikke å skape musikalsk revolusjon, men å kose seg i solveggen til glade toner. Og det klarer dette albumet på flott måte. Noe som gjør at denne kan anbefales på det varmeste til den glade platesamler.