Lost Peoples Area – Håpløse jeansdamer
Hele Sveriges Eva Dahlgren har fått med seg søstrene Mija og Greta Folkesson på dette sidesporet til hennes egen – og relativt blomstrende solokarriere. Lost Peoples Area er til sammenligning en urovekkende lite viktig skive. Den kommer ingen vei og det høres så til de grader platt ut i det den prøver å manøvrere seg ut av elendigheten. Men du må gjerne styre unna Buddaboys.
Buddaboys består av Eva Dahlgren og søstrene Mija og Greta Folkesson. De møtte hverandre for første gang når Folkessons var korister på et plateprosjekt Dahlgren hadde med Sveriges Radios Symfoniorkester i 1995. De tre ble venner og fant ut at det var selvsagt at de skulle danne et band sammen. Men på grunn av flere barnefødsler og soloprosjekter, har det altså tatt gruppen åtte år å komme seg i studioet for å lage låtmaterialet som utgjør Lost Peoples Area
Og egentlig kunne de ha brukt åtte år til. For dette er svake greier. Det er faktisk intet mindre enn utrolig hvor lite interessant denne platen faktisk er. Buddaboys kaster seg ut i et poprockete uttrykk de på ingen måte har kontroll på. Og resultatet blir derfor som seg hør og bør; langt under pari.
Gruppen vil etter sigende få sine lyttere til å føle livsglede etter å ha hørt dette. Hvordan de kan tro noe sånt blir for meg komplett uforståelig. Har de egentlig hørt på platen før de ga den ut?
Første singelen fra albumet – Do Me, er i beste fall flau. At gamle damer i jeans skal lage en låt rundt det å akseptere hverandres seksuelle legninger blir ikke riktig på en flekk. Ved første gjennomgang høres det greit nok ut. Men når tekstbiten faller på plass kommer aversjonsfornemmelsene raskt.
Og hva var videre tanken bak disse håpløse balladelignende greiene som dukker opp med jevne mellomrom? Tenker spesielt på tittelkuttet Lost Peoples Area. Ikke har jeg bare hørt det før, men jeg er sikker på at det var noe veldig lignende som ble spilt på barneskole dansen min i 1995.
Så dersom dette kommet når de først tenkte på å jobbe sammen, ville materialet kanskje kunnet passere som en middelmådig skive. Lydbildet tilsier i alle fall at artistene ikke har tatt til seg noen nye impulser på de siste ti årene. Og det er egentlig mer trist enn det er fascinerende.
At mødre, som disse kvinne er, kan stå inne for dette som produkt bør vekke mer debatt enn skiva i seg selv. Det er rett og slett en skremmende tanke at dette faktisk kan være en skive noen vil finne på å kjøpe. Styr unna, med mindre du liker mindre nyskapende musikk.
