Nevermynd The Hillocks (Treble Without A Cause) – Stødig svanesang fra solide popsnekrere

Det handler fremdeles om popmusikk av det enkle slaget (nåja, popmusikk er aldri enkel) – med smånaiv vokal, farfisaorgel , enkle gitarriff og befriende vokalharmonier. Med andre ord så tråkker The Tables fremdeles i de samme musikalske stiene de selv har opparbeidet gjennom sine to foregående utgivelser.

Det er likevel ikke akkurat nybrottsarbeid The Tables driver på med her. Men det de gjør, gjør de med stil og sjarme. Gruppens sekstitallspastisjer av perfekt pop kombinert med småpsykedeliske tilbøyeligheter krever at de klarer å tilføre de melodiske klisjeene noe nytt. Hvilket The Tables lykkes med både titt og ofte på dette albumet.

Spesielt har kan de meget oppegående popperlene Butterfly, The Mirror In Room 22 og psykedelia-allsangeren Proffesor Branestawm’s Pancake – Making Machine trekkes frem. I tillegg innehar The Tables en egen evne til å tilføre låtene det lille ekstra gjennom småsnurrige arrangementsmessige grep. For akkurat denne evnen bidrar til å heve låtene betraktelig.

Ellers har The Tables fått god hjelp fra medlemmer av The Jessica Fletchers, det glimrende bandet American Suitcase og The Loch Ness Mouse. Og så leser jeg til min store glede at Jonny Collins fra britiske Modesty Blaise deltar (sjekk for øvrig ut bandets klassiker Melancholia!). Slikt kan jo aldri gå galt, og det gjør det da heller aldri her.

Til tross for at bandet i stor grad kommer seg velskinnet gjennom materialet, er det likevel ting å sette fingeren på her. For enkelte av låtene mangler refreng, slikt alle gode poplåter bør ha. I tillegg er stemmen til Bartleby av det slaget som lett kan bli kjedelig i lengden. Men pop er det massevis av på Nevermind The Hillocks (Treble Without A Cause). God pop også!