Venomous – Seig black rock fra Barathrum

«We do not perform black metal, but rather an involved, well-constructed black rock. Yes that is right; black rock.» Sier de altså selv. Og treffer rimelig godt, tross alt.

Barathrum har holdt på siden tidlig på nittitallet, men ble ikke signet på velkjente Spinefarm før i 1998. Da startet også innspillingen av deres fjerde studioalbum, med den klingende tittelen Legions Of Perkele. Etter dette har det gått slag i slag, og deres siste album, Venomous, er altså nå ute på markedet.

Produksjonen på Venomous er ikke noe å klage på. Den er krystallklar, med masse trøkk i både bass og basstrommer, og alt kommer godt frem i lydbildet. Det er vel ikke annet å vente når mannen med navnet Mikko Karmila sitter bak spakene. Han har tidligere produsert album for band som Nightwish, Stratovarius og Children Of Bodom, for å nevne noen.

Låtene på Venomous har en blanding av doom- og black metal, men til tider også rett-frem-rock’n’roll. Første låt ut, Witchmaster, er vel et glimrende eksempel på det siste. Her starter det i et bra tempo, med doble basstrommer og full spiker, før det blir like seigt som sirup. Plutselig kommer det inn en sologitar som kunne vært hentet fra et hvilket som helst rockalbum. Flere av de øvrige låtene er bygget opp på denne måten, mens for eksempel Hills Of The Nurn til sammenligning ikke blir annet enn seig og kjedelig.

Neste låt ut er Black Flames And Blood. Den starter som ren sirup, braker deretter løs i et ganske bra tempo. Så sirup atter en gang, før det plutselig kommer inn en skikkelig heavy gitarsolo. Med andre ord ganske variert.

Det samme kan ikke sies om Lucifer. Greit nok at det er bra tempo på låta, men når det blir skreket Lucifer cirka 138 ganger i løpet av en låt, blir man jo ganske lei.