O – Hypnotiserende vakkert

Det første som åpenbarer seg gjennom åpningsstrofene i Delicate, platas åpningsspor, er at vi her har å gjøre med atter en ung musiker som tar opp arven etter sagnomsuste Nick Drake. I så måte skiller ikke Damien Rice seg nevneverdig ut fra de overnevnte britene. Det som derimot gjør O til en særdeles behagelig lytteopplevelse er de gjennomført gode låtene – nesten uten unntak i kombinasjon med gjennomgående smekre strykerarrangementer. Melodiene styrkes dessuten gjennom bruk av kvinnelig gjestevokal, som Lisa Hannigan tar seg av gjennom store deler av albumet.

Damien Rice har videre truffet spikeren på hodet når det kommer til særpreg. Det avsløres imidlertid her at særpreg innenfor singer/songwriter- og visesang-tradisjon er en vanskelig, men likevel ingen umulig oppgave.

O oversvømmes både av innlevelse og lidenskap. Med en overbevisende teknikk synes denne unge iren å ha full kontroll over hva han holder på med. Hør eksempelvis på I Remember, albumets mest pompøse, men samtidig mest støyende innslag. For her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Alt virker gjennomtenkt og resultatet er hypnotiserende vakkert i alt kaoset som etter hvert gjør seg gjeldende i kulissene.

Men plata inneholder nok mest av lavmælt og akustisk melankoli. Melodiene er til tider slående vakre og ikke minst rørende. Noe som virkelig kommer til sin rett i det usannsynlig følelsesladde klump-i-halsen-bidraget Cold Water. Det opprinnelige avslutningssporet Eskimo er et annet eksempel på dette – i hvertfall før det hele glir over i litt for svulstig opera-sang. Det hele avrundes med et skjult spor; en omskrevet utgave av julesangen Silent Night (Glade Jul). En noe ubekvem følelse som påminner oss om at sommerbrisen allerede er i ferd med å svinne sakte hen.

Oppsummert er O en plate som det er lett å bli ordentlig glad i. Det vil slett ikke forundre meg om denne utgivelsen ruver på toppen av personlige tidenes favoritt-lister hos musikkjennere i årene som kommer. For på samme måte som Jeff Buckleys 1994-klassiker Grace har boret seg inn i manges hjerter, makter også Damien Rice å røre noe lang inne ved hjerteroten hos tilhøreren. For O er mer enn bare vakker. Den er det på en sjelden og bemerkelsesverdig måte.