The Bamboo Kids – Det neste store fra New York?

The Bamboo Kids kommer altså fra rock’n’roll-metropolen New York. Bandet består av Dwight Weeks (gitar, vokal), Chris Orlando (trommer, vokal) og Vince Cecio (bass, vokal). Albumet The Bamboo Kids ble spilt inn i løpet av en to-ukers periode i februar i år, og er som nevnt også gruppens første albumutgivelse. Interessant er det også at det er den lille uavhengige norske labelen Big Dipper Records som står bak denne utgivelsen.

Rekken med grupper som har prøvd å rocke etter The Strokes, som langt på vei gjenoppfant rocken med retroplaten Is This It?, er lang som et vondt år. Til stadighet dukker nye garasjerockere med adresse New York opp – og nesten alle blir i utgangspunktet beskrevet som «the next big thing». Det er vel ingen strengt bevart hemmelighet at mange av disse har vært offer for en urettferdig stor hype. For så mange band kan ikke spille retrorock på så egenartet måte at det blir interessant. Så enkelt er det bare!

Det var derfor en meget skeptisk anmelder som satte seg ned med The Bamboo Kids på stereoen. «Same shit, new wrapping» var utgangspunktet etter synet av det Ramones-inspirerte coveret. Men enda godt å ikke bli lurt til å ikke trykke på playknappen, da dette er en skive som blåser fletta av det aller meste. Og dersom retrorock er din greie, bør dette albumet noteres som årsbeste i klassen.

Siden det altså bare tok to små uker å lime sammen hele plata, er alt laget så å si på første tagning. Det vil også si at ingen listig superprodusent har fått lov til å luske rundt i kulissene og tafse på originalopptakene her. Nei, dette er tvert i mot tett opp til så rått som man kan få det uten å måtte ty til de original vinylplatene fra gamle syttitallshelter.

For å skjønne hvor tett dette er må man høre fantomlåta Marked Man. Og som en av de låtene som kicker umiddelbart, er denne med i toppsjiktet i klassen for «suverene rocklåter». Når dette sporet wattes opp, er det som om man får ta del i det tiåret denne anmelder dessverre ikke fikk oppleve selv. Resultatet føles bare helt nydelig!

Denne følelsen begynner etter hvert å gjelde også for resten av innholdet på platen. Og det hele bekreftes til det fulle i Don’t Get Better. Her snakker vi om noe som er pianobarcrooneraktig i uttrykksformen, flytende med slentrende og sår vokal. Uansett er det ikke fritt for at det kommer til å gå kaldt nedover ryggen på den som gir denne klippekort i spilleren utover høsten. Mesterlig!

Konklusjonen må derfor bli at det faktisk er mulig å lage god retrorock også i 2003. Det er nemlig akkurat det The Bamboo Kids beviser, og det til det maksimale, gjennom denne fabelaktige utgivelsen.

Dette debutalbumet er en maktdemonstrasjonen fra verdens rock’n’roll-hovedstad. The Bamboo Kids kan raskt bli en av de gruppene det kommer til å bli «riktig» å like.