Earthquake Glue – Popstemmer i hodet
Spør ikke oss om hvor mange plater den godeste Robert Pollard har laget. Vi vet ikke en gang hvor vi skal begynne å telle. Selv de rene Guided By Voices-skivene er det vanskelig å holde oversikt over. Etter hvert som produksjonen har gått litt tilbake, så har kvaliteten økt tilsvarende. Bandet til Pollard har de siste seks-sju årene begått omtrent like mange svært gode album, og har etter hvert etablert seg musikalsk et sted mellom They Might Be Giants, Teenage Fanclub, Frank Zappa og R.E.M.
Som med alle andre Guided By Voices-plater høres ikke dette albumet noe videre ut ved første gjennomlytting. Musikken er så sammensatt at den rett og slett trenger tid for å feste seg. God tid. Når den først sitter på trommehinnen, får du den ikke ut igjen.
Låter som My Kind Of Soldier og She Goes Off At Night er gode eksempler på den uimotståelige gitarskurrende powerpopen som Pollard lirer av seg når han er i humør til det. Passe dosert med både tyggegummi og chillipepper, spiller de skjorta av så vel Apples In Stereo som The Posies.
Ingen av disse kan likevel tukte platens europeiske førstesingel, med den uforlignelige tittelen The Best Of Jill Hives. Denne popperlen fortjener tung radiorotasjon fra Kirkenes til Calcutta.
Erketypisk for Pollards musikalske personlighet er låten My Son, My Secretary And My Country. Den er satt sammen av tre-fire forskjellige melodilinjer og gitarriff som de fleste band ville drept for, og nesten uvørent fremført. Akkurat som artisten allerede er gått lei av verket sitt. Noe også Mix Up The Satellite er et eksempel på. I denne relativt prog-ete låten vever Pollard inn en mosaikk av ultrafengende, frittstående lydpartier, som om slik sløsing skulle være den mest selvfølgelige ting i hele verden.
