– Jeg skulle gjerne gitt ut fire plater med Guided By Voices årlig. En del folk kaller meg gal, men jeg vet at jeg kan klare det, sier Pollard. Han har i løpet av karrieren vært involvert i et tresifret antall utgivelser, de fleste av det mer obskure slaget. I Guided By Voices er 45-åringen låtskriver, vokalist, gitarist, farsfigur og åndelig leder.
Siden Pollard ikke har tid til å reise på promoturne i forbindelse med det nye albumet sitt, Earthquake Glue, må vi nøye oss med et telefonintervju. Han forteller at han sitter i entreen i leiligheten sin i fødebyen Dayton, Ohio. Mellom tre og fire tusen vinylplater dekker veggene i gangen. – Min egen hage, beskriver han, og får kjæresten til å hente røykpakken.
– Hva var den siste platen jeg kjøpte, honey, roper Pollard. «Hawkwind», svarer en kvinnestemme i bakgrunnen. «The one with the big booklet.»
– Det eneste gode albumet de har laget. Er verdt seksti dollar, og jeg fikk det for ni. Og så har jeg nettopp kjøpt den til Big Star, den som har to album i ett, sier han entusiastisk.
Jordskjelvlim
Earth Quake Glue, på norsk «Jordskjelvlim», er en merkelig ting å kalle en plate. Med mindre du heter Robert Pollard. Pollard ler forsiktig av påstanden.
– Navnet er litt inspirert av tilstanden landet mitt er i akkurat nå. Jorden under føttene våre ligger ikke støtt. Vi trenger noe som kan holde den fast. Kjærlighet, kanskje? Det er en litt sånn sekstitalls hippiegreie, sier han, før han ombestemmer seg:
– Navnet er tatt fra en av tekstene. Jeg skriver gjennom en strøm av bevissthet, og tekstene består av forskjellige biter som jeg kaster sammen. Det jeg klorer ned på papir betyr ofte ingenting der og da, men noe av det høres fornuftig ut i etterkant. Posthumt, flirer Pollard.
Frem til midten av nittitallet livnæret han seg som lærer når inntektene fra musikken ikke strakk til. Han ble ofte inspirert av ting som elevene sa eller skrev, og brukte dette i egen sangskriving. I disse dager har han notatblokken klar når han er med vennene på pub.
– Folk blir gjerne litt filosofiske når de er brisne, forklarer han.
Pollard mener at det nye albumet ligner på gjennombruddsplaten fra 1993; Bee Thousand. En plate setter han sammen slik en filmregissør setter sammen en film.
– Først må du ha noen fengende låter for å fange folks oppmerksomhet. Så må du følge historien, kanskje gjøre noen uventede ting, før du avslutter med et pang! Og deretter rulletekst, beskriver han.
Velger Nirvana
My Kind Of Soldier er valgt til førstesingel i USA, mens The Best Of Jill Hives blir å høre på europeiske radiostasjoner i høst. Pollard er mest fornøyd med førstnevnte.
– Den ble skrevet etter at mastertapen var i boks, og vi bare måtte ha den med. Den er prikken over i–en, og utgjør forskjellen på en bra og en virkelig bra plate, sier han.
Ifølge Pollard velger plateselskapene nesten utelukkende singler som høres ut som Foo Fighters eller Nirvana.
– Hvis ikke låten passer inn i en av kanskje fire formater, så er den uinteressant for plateselskaper og radiostasjoner. Dette fører til at musikken som lages i dag stagnerer, beklager han.
Earth Quake Glue er den andre platen Guided By Voices har gitt ut siden de sluttet på storlabelen TVT, og gikk tilbake til lille Matador.
– På TVT måtte vi spille de store guttas spill, og hele tiden inngå kompromisser for å få noe av det vil ville ha. Ressursene var større og ble trøkket hardere, platestudioene var dyrere og produsentene hadde store navn. Samtidig måtte vi finne oss i at de la seg opp en del kunstneriske ting. På Matador lener de seg tilbake og lar oss ta kontrollen. Og det er viktig for at vi skal føle at det vi skaper faktisk tilhører oss selv Vi vil gjerne selge plater, men vi vil ikke spille andres spill lenger, sier han.
Melkes av selskapene
Pollard klarer ikke å skjule forakten i stemmen når han forteller om den gangen gruppen måtte stille opp på kontoret til distribusjonsselskapet klokken ti på formiddagen for å spille konsert for de ansatte.
– Det der er definitivt ikke noe for oss. Jeg vet om mange unge band som blir melket av plateselskapet sitt. Hvis de begynner å lage bråk, blir pluggen nappet ut av veggen, sier han, og mener at band som tvinges ut på veien i halvannet år etter hver plateutgivelse, glemmer hvordan de lager plater. Når oppfølgeren til slutt skal lages, vet de ikke lenger hvordan de skal gå frem, mener Pollard.
Han er særlig bekymret for The Strokes , som har oppnådd stor suksess på kort tid. Medlemmene av The Strokes er store fans av Guided By Voices, og Pollard lot dem få oppvarmingsjobber da de ennå var ukjente.
– Nå blir de melket for alt de er verdt. Sist jeg traff dem, så de utbrente ut. Denne typen suksess er jeg veldig redd for, sier Pollard.
Han forteller at han etter hvert har fått et mer avslappet forhold til kultheltstatusen sin. Særlig tøft ble det for Pollard da bandet hans slo gjennom i 1993.
– Heldigvis var jeg i midten av trettiårene da. Hadde jeg vært noenogtjue, ville jeg ha friket ut! Og det er jo plenty med eksempler på folk som gjør nettopp det, konstaterer han.
– Av og til blir jeg oppsøkt av alle slags maniske raringer, noe som ikke er videre gøy. På den andre siden er det gøy å bidra til at folk blir påvirket av noe annet enn MTV. Vi blir både elsket og hatet, men det er nesten ingen som er likegyldige til musikken vi lager. Det synes jeg er bedre enn å kjøre på den smale linjen. Jeg vil ikke være nok en hyggelig fyr med nok en plate som ingen egentlig bryr seg om, fastslår Pollard.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…