Theory Of A Deadman – Truckrock fra Nickelback-kopister
Fire bredbente karer i boots, olabukser og lærjakker står og hamrer løs på gitarene sine mens de tramper i sølepytter og prøver å se fryktelig sinte ut. Det er det jeg hører når Theory Of A Deadmans selvtitulerte debut spinner i CD-spilleren. Fire bredbente karer som med Nickelback-frontmann Chad Kroeger i ryggen har tatt Canada og USA med storm. Spørsmålet er bare om det er nok harry truckførere med hockeysveis i Europa til å etablere en fanbase også her.
Nickelbacks tredje studioalbum, Silver Side Up gjorde overraskende suksess på verdensmarkedet. Med låten How You Remind Me ble bandet sporenstreks utnevnt til frontmennene for den «nye» amerikanske rocken. Det som overrasket den gang, og fortsetter å overraske den dag i dag, er hvor populær denne musikken også har blitt i Europa. For dette er virkelig ikke bra. Digre beltespenner, boots, olabukser og stetsonhatter burde gi noen og enhver en slags indikasjon på hvor disse gutta kommer fra og hvem det er som hører på musikken deres. Men sånt betyr tydeligvis ingen ting i det store og det hele. Er det populært i Statene (selv om fansen nesten utelukkende består av cowboyer og truckførere) må det være bra, og folk svelger villig vekk.
Grunnen til at Nickelbacks navn trekkes frem her er fordi det er umulig å beskrive Theory Of A Deadman uten å nevne dem. Bandet ble nemlig oppdaget av Kroeger, som også var med å skrive flere av bidragene på dette albumet. I tillegg er han produsent og har ellers valgt å gi ut Theory Of A Deadman på sitt eget plateselskap, 604 (for de interesserte er 604 prefikset for telefonnumrene i Vancouver, der Nickelback og Theory Of A Deadman kommer fra). Og følgelig høres de ut som Nickelback. Eller nærmere sagt: De sangene Kroeger har skrevet høres (ikke overraskende) ut som hans eget band – faktisk en voldsomt harry utgave av dem.
De to første singlene, Nothing Can Come Between Us og Make Up Your Mind har begge gått sin seiersgang over det nordamerikanske kontinentet og etablert bandet som heldyrkede harrytasser. Felles for dem begge er at de er skrevet av Kroeger. Og det er her det store ankepunktet kommer: Det er faktisk en del gode innslag å spore på dette albumet. Da snakker vi om låter som bandet selv har skrevet. Innslag som Point To Proove, The Last Song (hvis opprinnelige tittel var Theory Of A Deadman) og Say I’m Sorry viser at når disse musikerne blir overlatt til seg selv, kan de faktisk levere overraskende gode låter. Tross dette er også disse blitt smittet av den påtrengende Nickelback-sounden. Hardt, tørt og fryktelig harry!
Etter Nickelbacks enorme suksess ble Vancouver sporenstreks utnevnt til det nye Seattle. Byen der den nye rocken uforstyrret har fått lov til å gro og vokse seg stor. Problemet er bare at ingenting kunne vært fjernere fra sannheten.
Grunnen til at seattlegrungen oppsto var at Seattle var en kulturell bakevje der folk måtte lage sin egen underholdning. Mest av alt fordi ingen band gadd å dra på turne dit. Vancouver er derimot en verdensmetropol som er beryktet for et usedvanlig kritisk og uvennlig publikum, og har i tillegg en musikkscene der bortimot ingen støtter hverandre. Konsekvensen er at i det øyeblikk ett band bryter igjennom, forandrer alle stilen sin til den samme i et desperat håp om at de vil bli oppdaget av de store stjernene. Derfor finnes det nå hundrevis av Nickelback-kopier rundt omkring i byen. Og alle er på jakt etter en kontrakt med Kroeger.
Det ingen ser ut til å forstå, er det faktum at dersom man er medlem av et populært band ikke nødvendigvis er ensbetydende med at man er tatt under vingene av en dyktig produsent. Kroeger er et kroneksempel på akkurat dette. I mangel på bedre vitende har han preget både Defaults- og Theory Of A Deadmans utgivelser så mye at de høres ut som blåkopier av hans eget band. Ikke fordi de egentlig eller direkte låter som dem, men fordi han ikke er original nok til å komme opp med noe nytt. Synd men sant.
Hvis det er noen tvil om hvor Theory Of A Deadman kommer fra, eller hvilket marked de sikter mot, er det bare å høre på introen til Leg To Stand On der den to meter høye frontmannen Tyler Connolly blærer ut frasen: «Get on your horse and ride». Det i ekte gneldrende cowboystil – med sammenbitte tenner. Som om han prøver å skremme små barn vekk fra ranchen sin. Eller når han i Nothing Can Come Between Us presser ut en slags ironisk vri på ett gammelt amerikansk ordtak: «Cause home is where the hurt is».
Men fra spøk til alvor; Dersom man ser bort fra musikkstilen og den ufattelig harry looken til bandet (ypperlig poengtert i barten til Connolly, som man må se på to ganger for å være sikker) er at Theory Of A Deadman egentlig er en gjeng ualminnelig dyktige musikere. På plate som i liveformat er de både overbevisende og tighte. Og hvor uenig man enn måtte være i gruppens musikkvalg, må det innrømmes at de er både fengende og stilrene.
Men om dette bandet har ambisjoner om å komme seg videre opp i gradene, bør de kvitte seg med Kroeger. Uten ham er jeg ganske sikker på at musikken ville blitt betraktelig mer interessant og samtidig hatt betydelig bredere appell.
Så spørs det da, om de tøffe karene fra Vancouver har guts nok til å kutte seg selv fri og prøve markedet på egenhånd?
