Reality – Mangler magi

Det begynner med andre ord å bli virkelig lenge siden David Bowie var en interessant artist. Han har riktignok vært produktiv og tilpasset seg den nye digitale hverdagen med stor overbevisning, og musikalsk sett kanskje såvidt vært inne på ett og annet etter Scary Monsters. Men prosentandelen av det som har satt spor etter seg fra Bowie gjennom åtti- og nittitallet og frem til i dag, er stort sett av helt ubetydelig karakter. Og slik forblir dessverre også situasjonen etter Reality.

Etter fjorårets Heathen var mange enige om at gode gamle David Bowie, slik vi kjenner ham fra syttitallet var tilbake, og mente at han igjen var i posisjon. Men denne anmelder var ikke blant dem som deltok i hylekoret. Bowie skal ha honnør for å prøve, hvilket han har forsøkt, og forsøkt igjen og igjen, helt siden Outside dukket opp i 1995. Men selv om den karakteristiske briten i stor grad har hatt mer på hjertet enn hva som var tilfellet fra 1980 og frem til da, er det likevel lite som – omtrent ingenting faktisk – som har satt spor etter seg.

Reality er altså atter en halvhjertet og uinteressant utgivelse fra David Bowie. At den gamle ringreven Tony Visconti igjen har bidratt fra produsentstolen hjelper sannsynligvis på å heve helhetsinntrykket noe, men likevel ikke i stor nok grad til at han klarer å redde Bowie fra å havne i ubetydelig-skuffen med enda en utgivelse. Og når det mest interessante bidraget på hele albumet er en nyinnspilling av klassikeren Rebel Rebel (som kun finnes på en bonus-CD som følger førsteopplaget), sier dette egentlig alt om Reality som album.

Da hjelper det ikke en gang å inkludere coverlåter som Pablo Picasso av Jonathan Richman & The Modern Lovers eller George Harrisons Try Some, Buy Some. De resterende åtte bidragene (på hoveddisken) er Bowies egne låter, men ingen av dem kommer i nærheten av noe mannen leverte før 1980. Og hadde ikke Reality vært en utgivelse fra en gammel legende, så hadde den neppe blitt gitt ut i det hele tatt. Iallfall ikke med majorselskapet Sony i ryggen.

Konklusjonen må derfor bli at Reality er atter et uvesentlig album signert David Bowie. Resultatet blir aldri direkte dårlig, men innholdet kan heller ikke på noen som helst måte karakteriseres som spennende. Musikken på platen er fullstendig uten magi, hvor coverdesign faktisk står igjen som det mest interessante med produktet.