Boy In Da Corner – Årets hype?

Boy In Da Corner (fersk vinner av pretisjetunge Mercury Music Prize, red.anm.) er et vanskelig og uavhengig stykke musikk. Det kan knapt bestrides. Noe av det som dukker opp undervis er forholdsvis interessant, mens tekstene på sin side er gode. Men skal en plate få kred fordi den er vanskelig, og kun av den grunn alene? Hvis så er tilfellet, bør tanken om hvordan vi oppfatter populærmusikk revurderes sterkt.

Denne platen fra Dizzee Rascal har nå fått gå runde på runde i spilleren. Undertegnede har altså hørt på denne platen ut og inn, og mener å ha grunnlag for å tvile på denne gutten som en viktig musiker. Akkurat nå ser det ut til at dette ruller inn som årets mest grunnløse hype.

Av de seksten sporene som er inkludert her, er det bare en håndfull som tilfører noe som helst. Å si at dette er vanskelig, men smart musikk, er nesten å anse som et hån mot den alternative (hip hop) scenen med El-P, Sole, og deres labler (Def Jux og Anticon) i spissen. Her prater vi om artister som lager musikk som er vanskelig, men som vokser på lytteren dersom vedkommende er villig til å lære. Det som starter som sært og komplekst blir etter hvert, om ikke vakkert, så i alle fall viktig musikk.

Det er dessverre ikke noe man kan si om dette albumet. Det beste på platen inntreffer når Dizzee Rascal unngår å banke hodene våre inn i en betongvegg av ukoordinerte elektobeats. Hvilket han ikke gjør på spor som Just A Rascal og Fix Up, Look Sharp. For her viser det seg at det ikke nødvendigvis må være så veldig hipt for å kunne få ting til å fungere

Hadde det ikke vært for noen innslag som er relativt gode, kunne dette ha endt riktig så galt for unge Dizzee. Han skal få passere med en ”OK, men ikke viktig”-attest for denne gang.

Men prøver han seg igjen over samme lest? Ja, da blir jeg nok nødt til å trekke frem den store, røde pennen. Og det kan komme utvikle seg til å ikke bli en spesielt pen opplevelse.