The Wolf – Håpløs partyrock

Det var i 2001 det skjedde. En nesten samlet britisk musikkpresse ropte i kor om at rockens redningsmann var kommet. Hans navn var Andrew Wilkens-Krier. Eller Andrew W.K. om du vil. Faktisk var det flere som mente at I Get Wet var årets album det året. Denne fremsyntheten, fra de hippe londonbaserte musikkjournalistene resulterte i en relativt vedvarende ripe i deres lakk.

For bra var det i alle fall ikke, og platen fra California-bajasen fikk blant annet gjennomgå av kritikere her på berget. Stort mer er det heller ikke å si om hans nyeste påfunn, The Wolf.

Det er rett og slett absurd mye som kommer for en dag på denne platen. Er Andrew W.K. fullt ut seriøs eller er det noe han ikke forteller oss? Han kan da ikke mene dette? For hvis denne ulven (i dobbel forstand) av en heavypartyrockplate er ment som er seriøst bidrag i rock’n’roll-debatten, kan vi ikke rulle raskt nok forbi den.

Tekstlinjer som, tro det eller ei; «I Don’t want to make life / And I don’t want to make death / I don’t want to make love / I just want to make sex / Want to make sex / Want to make sex, oh». Og dette er bare en bitte liten flis av det som kommer ut av munnen på denne klovnen av en artist. Og da har jeg ikke en gang vært inne på hvor han er på vei musikalsk sett!

For når man hører gjennom de tolv låtene på denne skiven, får man følelsen at man sitter fanget på en engelsk sportsbar. Akkurat i det de dunker i gang gamle gode ”drækkelåter” for å få publikum i stemning før den store VM-matchen ca 1986.

Nei, dette er totalt feilslått partyrock som kanskje kan passere som en glipp når historiens regnskap skal gjøres opp. At legendariske Island Records har funnet det for godt å gi ut dette, er et fenomen man glatt kunne skrevet en tungvekter i sjangeren mystikk om.

I et forsøk på å forstå, oppfordrer denne anmelder folk som frivillig bruker pengene sine på dette kan forklare meg hvorfor. Jeg har nemlig problemer med å begripe hvorfor noen vil ta mot til seg å innrømme at dette er bra.

Snart ti måneder ut i 2003 er dette, med god margin, den dårligste platen jeg har hørt.