In The Pursuit Of Leisure – Originalt ordinært
Hva gjør man når markedet er mettet på boyband og stilen i tillegg er utdøende, men likevel har lyst til å beholde guttedrømmen om å bli den nye Ronan Keating eller Westlife? Jo, man lærer seg å spille gitar, bass, trommer – eller å spinne en platespiller. Som Sugar Ray gjør det på sitt album In The Pursuit Of Leisure.
Man finner fire-fem likesinnede, begynner å øve og lage låter. Så en vakker dag får man kanskje napp hos et plateselskap. Og vips, så er Sugar Ray sikret en karriere med In The Pursuit Of Leisure ute i hyllene.
Det er ikke sikkert det var akkurat sånn det skjedde, men tanken er slett ikke fjern. Det begynner å bli allmenn kjent at boybandtradisjonen er godt på hell. Alle de store stjernene har forlengst gått solo. Man skal heller lage nu-metal hvis man spiller i band nå.
Men det som ikke har gått av moten er vakker sang fra flere guttestemmer, og løsningen for de som fremdeles vil lage slik musikk er enten å begynne med soul eller, som nevnt, å lære seg å spille et instrument.
Sugar Ray er på mange måter et boyband; man har den samme vekslingen mellom vokalister, musikken er dansbar, og ikke minst, man har den grusomt irriterende datamanipulasjonen av vokalisten på de høye tonene. Men musikken er krysset med mer ordinær popmusikk, hvilket gjør Sugar Ray til noe annet enn hva vi kjenner boyband flest som.
Nå betyr det riktig nok ikke at musikken til Sugar Ray er skikkelig bra. For særlig interessant er dette ikke. Men det er annerledes, og i høyeste grad radiovennlig. In The Pursuit Of Leisure er kort forklart sommermusikk – både på godt og vondt.
Den kresne musikkjenner vil nok ikke, eller bør helst ikke, spandere penger på denne platen. Det trenger likevel ikke å bety at de som faktisk kjøper dette ikke er kresne. Men betyr altså heller ikke at det er en klassiker vi sitter med her.
Det er en helt ordinær plate, skapt for de mange som kaller seg «altetende». Da bør man kanskje likevel gi Sugar Ray en sjanse?
