Streets Of Sin – Rotekte drømmer fra landeveien

Både som medlem av den jordnære supergruppa The Flatlanders og på egne bein har Joe Ely vært en fortellerstemme fra livets hverdag. Han har, som en rekke av låtskriverne i Texas, et godt tak i ordet som virkemiddel og skriver fine sanger om de tingene vi alle føler både titt og ofte. Streets Of Sin er blitt en fin plate selv om den ikke er like gripende som en del av hans tidligere materiale. Det lytteren blir levert denne gangen er rettført rock med sans for amerikanske highways og moteller i veikanten. ”Well, the longest train that I ever saw / Had the front in the summer / And the back in the fall / I wish I was on that train tonight / Rollin’ in the pale moonlight”. Skjebnene til Ely er på vei vekk; vekk fra hverdag og bekymringer.

Det høres nesten ut som dette albumet har fanget Ely på reise gjennom landet. Hvis han ikke selv er på tur gjennom ”a godforsaken town” er det i stedet hele samfunnet som kommer rasende mot mannen i gata. ”When the government man from Austin / Come sniffin’ around our land / Askin’ a bunch of questions / That we did not understand”. Han forteller også om evig regn som skaper oversvømmelser og som holder folket i nerve, ”Mama get the shotgun / And the pictures of dad / Someday we’ll look back / On everything we had”.

Musikalsk sett er kanskje ikke Ely den mest spennende med dette albumet; låtskrivernes sterkeste kort ligger vel heller i frasering og detaljsliping av harmonilinjer. Men, det er likevel stødig håndverk som ligger til grunn for hans melodier på Streets Of Sin. I’m On The Run Again har noen sterke tråder tilbake til Springsteen, mens Carnival Bum låner øre til tivoliverdenen til Tom Waits og stemmen til John Trudell. Andre steder kan man høre at Ely våger mer og sniker inn litt kildevann fra tejanomusikken fra grensen mot Mexico.

Med Streets Of Sin har Ely gitt sine tilhengere en plate som kan gi mye glede i tiden fremover, men dessverre er det nok andre navn som har en bedre evne til å fange nye lyttere denne gangen.