Thirteenth Step – En perfekt utgivelse

A Perfect Circles debutalbum Mer De Noms ble av mange sett på som noe av det beste innen moderne rock. Oppfølgeren Thirteenth Step er i så fall en ren utklassing.

Tool-frontmann Maynard James Keenan og gitarguru Billy Howerdel har klart det de fleste band bare drømmer om; nemlig å lage et helt egen sound – en helt egen stilart. I Thirteenth Step leverer de noe av det sterkeste musikalske materialet denne anmelderen har kommet over på lang tid. For dette er utfordrende, annerledes og fullendt. Det er faktisk vanskelig å se hvordan dette kan gjøres bedre.

Keenan og Howerdel har med seg Josh Freese fra forrige album, men har byttet ut gitarist Troy Van Leeuwen og bassist Paz Lenchantin med henholdsvis James Iha (The Smashing Pumpkins) og Jordie Orsborne White (bedre kjent som Twiggy Ramirez, bassisten til Marilyn Manson). Med dette har bandet fått en enda mer raffinert sound, kanskje spesielt i Whites bass som gir Howerdel og Iha fritt spillerom til å eksperimentere og mane frem bilder i lytterens indre univers. Plata er produsert av Keenan og Howerdel og mikset av Andy Wallace (Revis, Nirvana, System Of A Down), og det er derfor ingen overraskelse at de tekniske og produksjonsmessige aspektene nærmer seg perfeksjon.

A Perfect Circle er i besittelse av å skape et lydbilde som ikke ligner noe annet. Massiv, nesten katedralsk, men samtidig tynt og sart. Thirteenth Step er videre et mer voksent album enn Mer De Noms var. Bandet har utviklet seg både når det gjelder stiluttrykk og identitet, og distanserer seg mer fra mainstreamen enn de gjorde med debuten. Sangene er lengre og har et mer særegent lydbilde. Keenans tekster er mer obskure og dystre. A Perfect Circle ligger i det hele tatt nærmere Tool enn de gjorde før. Men uten at de dermed blir utilgjengelige og skremmende for de mindre eksperimentelle lytterne.

På samme måte som Chris Cornell utforsket sine mer melodiske og myke sider i sitt soloprosjekt, viser Thirteenth Step en mykere side av den ellers usedvanlig mystiske og mørke Keenan. Dermed åpner døren for et nytt publikum. Men misforstå meg rett: Dette er på ingen måte ett mykt og vakkert album. Sanger som The Outsider og Pet viser begge at A Perfect Circle i bunn og grunn er et hardtslående rockband. Det som gjør dem annerledes, er at de også er villige til å utforske andre sider av musikken.

Musikken går fra fra hard og brutal som i The Noose, til sart og innadvendt som i The Nurse Who Loved Me. Bandet bringer inn nye elementer og har tatt i bruk keyboards og loops for å utdype uttrykket uten at det dermed er sagt at resultatet blir anonymt eller kjedelig. Det er åpenbart at Keenan har latt seg påvirke av sine samarbeider med alt fra Deftones til Tori Amos, og at han har valgt å utforske nye stilarter og nye presentasjonsmåter for å utdype det allerede vidtspennende reportoaret sitt.

Resultatet er et album som spenner bredere enn før, uten å dermed gli ut av fokus. Ved første gjennomspilling kommer følelsen at noe mer ligger gjemt lengre inne i materien. Ved andre kommer følelsen av at du har vært med på noe stort. Ved tredje gjennomspilling blir du dratt inn i ett univers som ellers kun eksisterer i samspillet mellom Mynard James Keenan, en av tidenes beste vokalister og Billy Howerdel, et grovt undervurdert musikalsk geni. Thirteenth Step er en stor utgivelse!