Fevergreens – Febergrønn gledesmusikk

Undertegnede var i utgangspunktet usikker på om han var særlig interessert i å høre dette albumet etter å ha fått sin dose av Den Nye Vinen og all den tabloide ståhei dette medførte. Med andre ord uvant fordomsfull. Og da er det kanskje bare passende å innrømme at man må legge ut på en ydmyk kanossagang etter å ha nesten spilt Fevergreens i filler de siste dagene. Dette er rett og slett et gledesfullt album. Fullt av liv og sjarm.

Fevergreens åpner med med den naivt spionerende Prologue som faller inn i et musikalsk landskap fostret opp på detektimen, syttitalets barne-TV og lekende jazz. Musikken hopper nærmest av gårde innover i rillene, og sprer om seg med forventningsfulle trompeter, fin popmusikk og en filmatisk struktur. Awake, Wonderful And Lavish er et spor som heller tipper over i lydsporets visuelle form enn jazzkomposisjonens struktur. Og nettopp filmassosiasjonene er et fint trekk med Jono El Grandes musikk. Det er lett å griper seg i å referere til Zita Swoons alternative lydspor til F.W. Murnaus film Sunrise. Det er ikke jazz, men som karene i Zita Swoon har Grande og hans orkester grepet tak i jazzen som utgangspunkt for sine landskap.

Det går fra å være vare pianolinjer til halvskakke latinske rytmer fra obskure singler på syttitalet. Denne lydleken og jakten på kildematerialet gir seg aldri, men tiltar i stadig sterkere grad utover i platen. Mange sier at de ofte kan være inspirert av et album, men som regel låter det heller som det mange andre leverer fra samme kilde. Det være seg nu-metal eller alt.country. Men, som eksempelvis Bear Quartet, David Sandstöm eller Jaga Jazzist, skaper også Jono El Grande sitt eget univers av det som har kommet før ham. Resultatet, ja det låter grusomt bra.

Fevergreens er med andre ord enda et strålende eksempel på den stjerneklare kvaliteten på utgivelsene som kommer fra Rune Grammofon. Dette er i tillegg tidvis også et overraskende harmonisk album fra den kanten. Her kan man gledelig nok gjerne sette fokus på andre ting enn bare vers og refreng. Det er bare å bøye seg i støvet over den eklektisme som er i ferd med å gjøre selskapet til et av landets virkelige eksportartikler.

Er Jono El Grande ellers en særegen kunstner uten bakkekontakt med landjorda? Nei, for med Fevergreens har han istedet lagt et virkelig godt grunnlag til å bli regnet som en av landets fremste komponister. Dette er strålende lat popmusikk kombinert med spretten jazz på én og samme gang.

Dette kunne faktisk raskt ha blitt enda en plate for trendy kaféer med fare for å drukne i mangfoldet. Men i stedet er det som avsløres på denne platen strålende og verdt en spissrotgang gjennom ens egne fordommer.