I Just Don’t Know What To Do With Myself – Blues i rødt og hvitt

Det begynner med gåsehud og gnisninger. Hovedlåten er en muskellåt fra bandets hittil siste albumutgivelse Elephant. Den vrir og vrenger på seg med den lekne intensiteten som alltid har vært en viktig bidragsyter til å skille paret White fra resten av den gemene hopen. Måten de veksler på smertens feedback med hjertets såre strengeslag på er frisk og naken i en samtid som ofte glemmer at ”less is more”.

Singelens andre spor, Who’s To Say, er en rolig countryfisert låt skrevet av Dan Miller som kanskje sier litt om hvordan Elephant kunne ha blitt hadde ikke Jack White funnet det for godt å skru opp volumet for fullt i studio. Det er ytterligere et bidrag som viser denne duoens låtskriverkvaliteter. Kanskje lett å glemme i den feedbackfeberen som skal synes å være det viktigste for de fleste unge rockere i dagens lydbilde. The White Stripes har forstått at innhold bør komme foran form.

I’m Finding It Harder To Be A Gentleman> er plukket fra en innspilling gjort hos John Peel i BBC. Her hører man The White Stripes legge seg frem i et velkjent konsertformat som passer deres materiale godt. De har tross alt ikke fryktelig mye å tenke på. Sporet er en frisk konsertgjenganger, opprinnelig fra gjennombruddsalbumet White Blood Cells, og som har funnet seg godt til rette i bandets låtkatalog. Låten buldrer fremover med Megs stakkato stikkejobbing bak gitarslagene til Jack. Resultatet her er nydelig i all sin prakt.

Undertegnede har aldri vært noen særlig utpreget singleentusiast, og det er nok bare å konstatere at det ikke er altfor mye å hente på denne singelen heller. Kanskje bortsett fra for de svorne tilhengerne av bandet.

Who’s To Say er en finfin låt, men de to andre innslagene på denne utgivelsen er ikke spesielle nok til å klarere frem en toppkarakter denne gang. Men musikken er likevel strålende. Kanskje et kjøp til småsøsken på leting etter noe godteri på musikkfronten?