In The Name Of Progress – Middelmådig tilbakeskritt

Den tyngre rocken er på vei tilbake til mainstreamen, om ikke i Europa, så i hvert fall i Statene. Band som Metallica, Mudvayne, Deftones og Papa Roach er sammen i ferd med å gjenvinne tapt terreng i krigen om spilletid både på radio og TV.

Og følgelig er naturligvis plateselskapene på jakt etter lignende band de kan pøse ut over eteren for å grafse til seg sin del av kaka. Resultatet er eksempelvis grupper som Fingertight – ytterligere et middelmådig liksomheavyband uten egentlig noe som helst å tilføre scenen.

I et intervju med den kanadiske TV-kanalen MuchMusic, uttalte Matt Cameron (Pearl Jam) nylig at det er viktig å respektere dem du er inspirert av. Fingertight gjør det stikk motsatte. In The Name Of Progress er en samling ripoff-låter som bruker musikken og stiluttrykket til Papa Roach, Deftones og Faith No More som utgangspunkt. Men helt uten å ha evne til å ta det neste vitale steget og lage noe eget av det.

For å kamuflere dette har de gjort det uheldige feiltrinnet å blande inn punkrytmer og elementer fra lo-fi- og emo-core. Tilsynelatende fullstendig uten å vite noe som helst om sjangrene. Resultatet er på det beste middelmådig. Fingertight minner mest av alt om et rockverkstedband som i mangel på egen originalitet lager dårlige kopier av andre folks materiale.

Fingertight blir i hjemlandet presentert som det nye innen den tyngre rocken. Men det er snarere snakk om å presentere tung rock til folk som egentlig ikke liker tung rock. Det er fristende å avskrive det hele som radiovennlig rock, men å hevde at det hele i utgangspunktet sannsynligvis er skrevet for radio, er nok mer passende.

Plata slingrer fra tung og sprikende heavypunk, med – som nevnt – klare linjer til Papa Roach og Faith No More i åpningssporet Fear In Me til myk og klissete liksomtung balladerock i Things Have Changed. Gruppens første singel, Guilt (Hold Down), blander på sin side Deftones’ melodiske krumspring med Papa Roaches til tider kvalmende radiovennlighet. Resultatet er en plate som rkan høres bra ut på avstand, men som i virkeligheten minner mer om en dårlig demotape.

Tittelen på plata, In The Name Of Progress (eller «i fremskrittets navn» om du vil?) vitner om at både bandet og plateselskapet tror de har lansert noe nytt og annerledes. Men det vi egentlig snakker om er et gedigent tilbakeskritt og disrespekt for sjangeren det her forsøkes å operere i.

Fingertight er mer enn noe annet et eksempel på hvorfor platesalget går ned i Statene. Ikke fordi folk laster ned musikken deres, men fordi musikken som i hovedsak tilbys de store massene rett og slett er drittkjedelig. Det finnes eksempelvis en rekke andre band som gjør akkurat det som Fingetight forsøker på – men så uendelig mye bedre: Deftones, Sevendust, Biffy Clyro, Trust Company og Finger Eleven er bare noen av dem som kan trekkes frem.