It’s The Breeze – Mens man venter på noe godt

Det er nok mange som savner Poor Rich Ones, men etter at William Huts solokarriere var et faktum i 2001, begynte man kanskje å ane at håpet svant. Godt var det da å registrere at noe av den kreative kraften ble med over på hans solodebut Road Star Doolittle, selv om denne samtidig signaliserte et stilskifte for den anerkjente vokalisten.

Meningene om var Road Star Doolittle var mange og delte. Noen syntes resultatet var fantastisk, en høstplate av dimensjoner, mens andre mente det hele låt svulstig og svevende. Sikkert er at med den platen la Hut seg på et lydbilde som var betraktelig nærmere Magnet enn hans tidligere band, Poor Rich Ones. Even Johansen (alias Magnet, red.anm.) var da også svært delaktig på debutplaten. I tillegg til at han sang på et av sporene, produserte, mikset og spilte han også på William Hut-albumet. I tillegg sto han for opptakene. At lydbildet ble nokså beslektet med hans egen debut, Quiet & Still, er dermed ikke så merkelig.

Denne gangen, i alle fall på It’s The Breeze, har ikke Magnet deltatt like aktivt. Det har derimot Bjørn Bunes, som også var medmusikant på Road Star Doolittle. Den gang kreditert som produsert mens han nå i tilleg spiller. Et annet merkbart skifte er at William Hut har gått fra plateselskapet Rec 90 til BananaParty. Om alt dette har hatt særlig stor innvirkning på musikken, er ikke lett å spore gjennom denne singelutgivelsen. For resultatet bærer store likhetstrekk med sangene fra debuten.

Første- og hovedsporet It’s The Breeze vil med tiden være å finne på kommende langspiller som allerede har blitt gitt tittelen Versus The End Of Fashion Park. Og dette er en låt i klassisk Hut-utforming. De første sekundene, før refrenget setter inn, kunne låten uten problemer sklidd inn på forrige utgivelse. Men så skjer det ting. Klangfargen, som i sterk grad preget vokalen, forsvinner og blir borte, mens en tørr og klar vokal fremhever i stedet refrenget. Akkurat dette grepet, som gjentar seg mellom videre vers og refreng, gjør at It’s The Breeze fremstår som en utvikling i forhold til hva vi har hørt tidligere fra denne kanten.

«In all this softness / I do apologize / I found some comfort» lyder starten av andre vers. Og kanskje er Willy (som han egentlig heter) inne på noe her. Lyden blir innimellom litt vel «soft». Instrumenteringen bidrar til å gi låten et poporientert preg, takket være blant annet mellotronen som går i bakgrunnen. Enkelte onde tunger vil dog kanskje hevde at mellotron sluttet å være et spennende instrument etter The Beatles’ Strawberry Fields Forever. Uansett virker tittelsporet oppløftende og lovende, og det skal bli interessant å se hva langspilleren presenterer. Den kommer på nyåret.

Neste spor ut på denne singelen er Kill Me, som er en gitar- og synthbasert liten søtsak som varer i snaue to minutter. Denne blir, ifølge coveret, ikke å finne på albumet. Selv om det er en flott låt, er den ikke like interessant som tittelsporet. For de som har fulgt William Hut en stund, er dette likevel en sang som er vel verdt å få med seg.

Til sist følger en liveversjon av Lisa Germanos Wood Floors (som også var å finne på Road Star Doolittle). Den er tatt opp under en opptreden i 12 Bar Club i London i mars i år, og er med kun akustisk gitar og piano noe mer strippet enn originalen. Lyden er god, stemningen i salen likedan, og det er en fin versjon av sangen han fremfører her. Pianoet gjør seg godt til stemningen, og undertegnede lurer litt på hvorfor det ikke er piano på den originale versjonen i stedet for slideguitar (som det tross alt var nok av på Road Star Doolittle).

Totalt sett er It’s The Breeze en utgivelse det er greit å ta med seg for dem som har ventet på nytt fra denne mannen – som jo enkelte mener er blant Norges beste vokalister. Nå får han riktignok ikke dratt ut hele sitt fulle potensiale på denne singelen (det fikk han ikke sist heller), men det er likevel nok til å mene at det er all grunn til å glede seg til vintermånedene over nyttår. Da får vi som nevnt høre resten av hva William Hut har spart på. Vi får håpe det er overbevisende saker. Undertegnede er nemlig litt avventende etter denne.