Et varmt sted i snøriket

Mange av landets medier har i en årrekke hatt fokus på Oslo og Bergen. Tidvis har byer som Trondheim, Stavanger og de mindre byene funnet veien inn i notisene i landets musikkredaksjoner, men som regel er det de store scenene som tar plassen i scenelyset på godt og vondt.

Nå som hovedstadsklubben So What! har lagt ned og Mono nærmest står med kroken på døra, er det krise i landets musikkjungel. Selv om dette trusselbildet er høyst virkelig – et fattig Oslo kan fort få konsekvenser for distriktenes musikkutvikling – så er det også viktig å sette fokus på lyspunktene i høstmørket. Da er det befriende å ta turen til et sted som Tromsø.

Levede scener
Den helgen Panoramas utsendte besøker ishavsbyen er det ungtalenter og fri flyt i scenelyset på byens jazzscene Circa, mens selveste Röyksopp spiller opp til dans i et av byens andre klubblokaler: Kaos. Legendariske Blå Rock frister på samme tid med konsert av det strålende bandet The Cynics. I løpet av en snau uke finner vi i tillegg Martin Hagfors, William Hut og Jim Stärk på en av byens mange scener.

Dette oppkommet av strålende artister fra utlandet kombinert med norske utøvere og lokale sjeler, fører til at man ikke savner de større scenene i hovedstaden. I stedet står det norske særpreget enda sterkere frem i en by som Tromsø. Man har stor nok interesse til å holde nisjesteder som Blå Rock sterkt levende og gir dermed grobunn for å videreutvikle musikkinteressen i byen.

Blomstrende uteliv
I løpet av den altfor korte tiden undertegnede var i byen, var han vitne til at småbyene virkelig blomstrer i skyggen av søkelyset på de store scenene i Oslo og Bergen. På Circa formerlig strømmet det inn musikere på den lille scenen og ga sterkstemt jazz til den smekkfulle klubben. Smil sto til laud, både i sal og på den lille, men intime, scenen.

Kun et steinkast unna kunne man være på et utall steder som fortløpende leverte god musikk og like strålende stemning. Amtmandens Datter er en varm kafé, La Mirage et lite og lunt smilende sted, mens Blå Rock er, vel, seg selv lik. I tillegg byr byen på steder som Kaos og Driv, som undertegnede denne gang ikke rakk å¨besøke, men ordet på gata sier at også dette er steder av høy kvalitet.

Hva er det som gjør Tromsø så levende? Det er sannsynligvis summen av flere elementer; hvor av mange ikke oppdaget av undertegnede. Men den sterke fusjonen av iskald natur og urbane skjenkestuer er kanskje en av de viktigste årsakene til at de er denne stemningen som rår.

Fra snødrev mellom små trehus, har man utsikt til nakne fjell og ren villmark mens nordlyset flerrer over den nattsvarte himmelen. Før det er gått så altfor mange minutter, kan man sitte i kinomørket, eller spille Trivial Pursuit på La Mirage. Eller rett og slett gå på en av kveldens mange konserttilbud. Til syvende og sist er dette en blanding som fungerer for denne lille byen hvor man, som utenbys fra, får følelsen av at alle kjenner alle. Og her smiler faktisk de innfødte til besøkende gjester utenbysfra. Derfor anbefales en tur til denne byen på det aller varmeste…