The Art Of How To Fall – Vokaljazz for peisen

Det er liksom enkelte typer musikere som overhodet ikke har noe behov for å bygge seg opp eller jobbe mot et gjennombrudd. Noen har det bare i seg, slike som bare dukker opp og gir ut et prosjekt som allerede fra starten låter ultra-proft. Med håndplukkede medmusikanter fra øverste hylle setter de sammen album som får ”vanlige dødelige” til å undres over hvordan noen kan lage slik musikk.

Rebekka Bakken er nesten en slik musiker, selv om hun riktignok har vært i gamet en stund. Nå spiller hun riktignok ikke på andre instrument enn sin egen stemme, men det gjør hun til gjengjeld så godt at det er vanskelig å bli annet enn imponert. På The Art Of How To Fall viser hun fram flere sider av sin stemmeprakt, og på sitt beste, når hun opp på Kari Bremnes-nivå når det gjelder vokalprestasjoner. På sitt svakeste (en relativ term her) låter hun imidlertid mer som Macy Gray, og det kler ikke alltid den jazzpregede musikken like godt.

Blant høydepunktene her finner man blant andre I’ve Tried And I’ve Wanted, tittelsporet The Art Of How To Fall og Worriless som til tider er vakre som bare vakre jazzballader kan være. Med kontrabass, fett flygel og ekte Eivind Aarset-gitar utgjør det instrumentale alene nok til å løfte dette albumet til store høyder. Det skulle da også bare mangle med slike musikere.

Hvis man er ute etter å bruke litt tid inne foran peisen i vinter er det selvfølgelig viktig å passe på å spille de rette platene. The Art Of How To Fall er en av dem, og det er en plate som vil gi mye hvis man virkelig lytter til den. Rebekka Bakken viser en variert vokalbruk her, og det er egentlig bare det som trekker denne anmeldelsen ned fra de seks stjernene.

Enkelte låter, som eksempelvis Virgin’s Lullaby, hadde kledd et mer ”konvensjonelt” vokalpålegg, á la sistesporet Daylight Is Short In Fall. Denne sistnevnte slutter forresten altfor fort med sine 3,52 minutter. Jeg hadde satt pris på minst fem minutter til.