Norwegian Jesus – En variert og god overraskelse

Det som manglet på forrige utgivelse fra 2001 var rett og slett de gode låtene. Det meste druknet i riff etter riff som ikke hadde den tiltrekningskraften et godt gitarriff skal ha. Det ble mest øs og pøs til den store gullmedalje. Og Max Cargo, alias Kristopher Schau, leverte etter undertegnedes mening for mye vrøvl, dårlig engelsk og dertil for lite kuk.

For å si det med bandets eget språk. På Norwegian Jesus har det derimot skjedd en bemerkelsesverdig utvikling…

Nå suger gitarene i stedet tak i rockfoten og blomstrer i diverse melodiske utfall i det ene sporet, for i det neste komme så hardt og fett ut av høyttalerne at en tar seg selv i å smile forsiktig. Helt til headbanger instinktet setter inn og alt handler om å kaste hodet av kroppen. Energien i både vokal og instrumentering er med ett blitt langt mer fokusert og herr Cargo har endelig dratt fram den melodiøse edgen på vokalen vi vet han kan så godt. Men samtidig høres han ordentlig skummel ut, i motsetning til forrige gang, da han fremsto som litt ufrivillig morsom.

Og variasjonen!? Der Last Sons Of Evil var enspora og til tider ensformig, er Norwegian Jesus en deilig lapskaus av forskjellige retninger innen metalsjangeren. Fra reinspikka og kjapp hardcore metal i Psalm 109, til melodiøs grindcore i tråd med Carcass på Swansong i Numb Reaper. Og innimellom hører man litt doom metal á la Cathedral og trash på Slayer-vis. Det sier kanskje litt om nettopp dette at den gamle gitarmesteren Ronni LeTekrø bidrar med en solo på Turn Or Burn. At det er på tale om samme band som vaset så mye på forrige utgivelse, er faktisk litt vanskelig å fatte!

Det må være på sin plass å spørre seg selv hva som har skjedd på veien siden sist. Mye livespilling, sannsynligvis. Med en verdensmestertittel i rock i kofferten, hjelper det litt på selvtilliten også. Låtskriver El Doom/ Ole Petter Andreassen har dessuten vært meget aktiv, og da spesielt med Thulsa Doom, noe som helt sikkert har hatt noe å si for den nyfunne kvaliteten på låtene. Det er mulig å høre spor av sistnevnte band, spesielt i en del gitarsignaturer, men The Cumshots er et langt tyngre band. Her handler det virkelig om faenskap og blodig (bokstavelig talt) alvor i utførelsen.

Med sanger som Sieg Christ, Numb Reaper, Rotten Womb og Go Forth And Fuck har The Cumshots plassert seg selv i førersetet for norsk hardrock sammen med bl.a. El Caco, Thulsa Doom og WE. I og med at bandet nå har turt å plukke opp et mer variert og melodiøst lydbilde, har de også skaffet seg vanvittig driv som ikke mange vil kunne matche.

Definitivt et album verdt å skaffe seg om en liker kompromissløs og tung bonermetal med synlige bukk til gamle storheter.